Dere som har fulgt meg en stund, fikk kanskje med dere innlegget i fjor høst der jeg fortalte litt om vår kamp for å bli foreldre. Om utallige spontan aborter, “missed abortions” og vår ene lille engel som måtte fødes etter bare 4,5 måned i magen pga av en alvorlig kromosom feil som gjorde at hun ikke var levedyktig.(Har kopiert inn det gamle innlegget nederst i dette, i tilfellet dere ønsker å lese det.)Vi fikk endelig vårt etterlengtede første barn i 2009, etter en 3 år lang prøvelse, men alle forsøk på å gi henne søsken etterpå har vist seg å bli like vanskelig. Vi har forsøkt “naturmetoden”, nye assisterte forsøk, og en runde med et mislykket IVF-behandling, før vi nå i høst bestemte oss for endelig å ta en pause…En laaang pause…Både fysisk og psykisk begynte jeg å føle meg litt utkjørt, og merket at jeg trengte litt tid for å få alt på litt avstand igjen, før planen var å prøve på nytt fra høsten av igjen. Derfor var sjokket mildt sagt stort, da graviditetstesten lyste positiv mot meg for noen uker siden!! Er fremdeles i sjokk, og tenker på alle de gangene jeg har lest om folk som har gått igjennom vanskeligheter med å få barn, og når man nesten har gitt opp, “så sitter’n”! Kan det være at vi er så heldige denne gang at vi slipper sykehus, piller, sprøyter og hormoner? At babyen er frisk og sterk nok til å klamre seg fast i 9 hele måneder? Jeg vet ikke, og det er alt for tidlig å si 7-8 uker ut i svangerskapet, men hcg-nivåene har så langt hatt en positiv kurve, så vi får bare krysse fingrene og alt vi har for at det går bra denne gangen. Noen har rådet meg til å vente til det er “helt sikkert” med å fortelle om graviditeten. Men det eneste jeg vet er sikkert i livet, er at nettopp ingenting ER sikkert, så jeg ønsker heller å dele den gleden jeg føler på akkurat nå, enn å holde det hemmelig, som jeg synes er ganske trist og ensomt i grunn. Dessuten er jeg av den typen som får stor mage veldig fort, og den første “bilringen” har allerede meldt sin ankomst, så blir uansett vanskelig å forklare den store, “oppblåste” magen etterhvert. Du kan bare blame fiberrik kost for så mye,hehe! Og går det ikke veien og vi skulle være så uheldige å miste igjen, er det ikke så mye vi kan få gjort med det denne gangen heller dessverre…Men inntil videre skal jeg nyte å være gravid, til tross for all kvalmen og svimmelheten som hører med…Det er så verdt det, uansett hvilket utfall dette svangerskapet får. Men send oss gjerne en liten positiv tanke på vegen. Hvem vet, kanskje det hjelper??:)

Surprisingly to everyone in my family, I found out I’m pregnant a couple of weeks ago, after years of trying and failing… Crossing our fingers this time around will be different…:) No matter what, I have decided to enjoy the process as it is right now, and channel my positive energy back to the little one. Maybe it’ll do the trick..??;)

Søndag=Familidag, sykkeltur mot Frysja og Maridalen, og obligatorisk mating av ender!

Utdrag fra høstens innlegg om dette temaet:

“….Jeg var faktisk litt extra tørst i går, da jeg håper det er en av de siste gangene jeg kan drikke alkohol på en stund…Jeg har alltid tenkt på at folk ofte snakker høyt om issues, problemer og utfordringer man har hatt først ETTER at ting har løst seg eller det er lenge siden det var relevant. Jeg mener det også burde være takhøyde for å snakke om vanskelige ting når man faktisk står midt i det også, so here it goes…(Hvis du synes det er kleint å lese om litt mere personlige ting, bør du stoppe å lese her;) Jeg er super heldig som har fått en nydelig og frisk datter på 5 år, som er mitt Everything og min største kjærlighet i livet, sammen med mannen min, Magnus. Men veien til å få henne var ikke kjempe enkel, og vi fikk til slutt hjelp for å bli gravide siden jeg hadde en tilstand som heter PSO(http://nhi.no/sykdommer/kvinne/svulster-og-cyster/polycystisk-ovariesyndrom-1377.html). Jeg er heldig og har en mild form for pso, men nok til at det var vanskelig for kroppen min å bli gravid uten ekstra hjelp. I 2008 ble jeg gravid på første forsøk med assistert befruktning, men i uke 12 ble det avdekket at babyen var alvorlig syk. Og etter 5 tøffe uker med mange tårer, spørsmål og undersøkelser ble det fastslått av babyen hadde en alvorlig grad av trisomi 18(http://no.m.wikipedia.org/wiki/Edwards_syndrom) og ikke var levedyktig. Så i uke 18 måtte vi avslutte svangerskapet og jeg måtte føde en pitteliten miniatyr baby jente som fikk ligge i armene mine en liten stund før hun ble tatt hånd om av en skjønn sykesøster som skjønte at dette ikke var en helt enkel opplevelse for mannen min og meg…Det var en tung periode, men vi forsøkte å gå videre med å bli gravide igjen. Dessverre mistet vi to graviditeter til med relativt tidlige spontan aborter i uke 5 og 6, før vi endelig lyktes på fjerde forsøk der Emma Louise klamret seg fast i ni lange måneder før hun endelig kjempet seg ut til en overlykkelig mamma og pappa. Da Emma Louise var et halvt år, ble jeg faktisk gravid “the natural way”. Men siden jeg hadde hatt alvorlige bekkenplager som gjorde at jeg måtte bruke både krykker og rullestol under svangerskapet med Louie, ble jeg sterkt anbefalt å avslutte svangerskapet av alle legene mine, om jeg ikke ville risikere å bli sittende i rullestol over veldig lang tid . Det var et fryktelig vanskelig valg, og jeg gråt i mange dager av dårlig samvittighet for at jeg hadde valgt å prioritere min egen helse foran det lille fosteret…Men jeg tror nå i ettertid at det var en klok avgjørelse, særlig siden jeg også den samme sommeren ble bitt av flott og fikk en alvorlig form for borreliose. Nå blir dette et veldig mørkt innlegg merker jeg, men livet er på ingen måte rosenrødt hele tiden, og personlig fant jeg mye trøst og støtte i å lese andres historier, om folk som hadde gått igjennom lignende ting som meg selv. Så kanskje det sitter noen der ute akkurat nå, som har opplevd noe av det samme som jeg har, og som kan lese dette innlegget og forhåpentligvis føle seg litt mindre alene…Uansett hvor mange bra folk man har rundt seg, tror jeg det er veldig normalt å føle seg litt ensom når helsen svikter og kroppen lever sitt eget liv. Men man kan faktisk finne mye styrke i å lese om eller snakke med andre som har gått igjennom de samme utfordringene som en selv.Nå ble jeg endelig 100% symptomfri julen 2010, etter 1,5 år med lammelser, utmattelse og sterke anfall,- og jeg har virkelig nytt hvert eneste friske sekund siden. I fjor fikk jeg også beskjed om at jeg etter å ha gått ned en del i vekt, ikke har pso lenger. Så i praksis burde jeg kunne bli gravid uten noen form for lege assistanse, noe jeg også ble i mars i fjor. Jeg var hele tiden livredd for å miste babyen det første trimesteret, men alt så bra ut på alle ultralydene hele vegen…Inntil uke 12… På tre måneders ultralyden viste det seg at bebissen hadde sluttet å utvikle seg og at hjertet hadde sluttet å slå…Jeg og mannen min ble naturligvis helt knust igjen. Akkurat på den tiden fikk også min mor beskjed om at hun hadde fått kreft, så det ble en mye tøffere sommer og høst enn man kunne ha ønsket seg. I tillegg til at vi hadde mistet babyen, fikk jeg alvorlige blødnings komplikasjoner når jeg måtte abortere, så det ble et dramatisk døgn med ambulanse, blålys og sykehus, før de fikk kontroll på situasjonen. På ett tidspunkt hadde jeg visst 8 % i blodprosent, mener jeg å huske, som var akkurat på grensen til at jeg heldigvis slapp blodoverføring. Etter denne opplevelsen har ikke kroppen min klart å bli gravid igjen, så nå er vi midt inne i en spennende prøverørsperiode, og i morgen skal de hente ut egg. Om befruktningen blir vellykket, settes de inn igjen på mandag, før to nye nervepirrende uker venter før vi vet om Emma Lou endelig kan bli storesøster og vi kan ønske et nytt familiemedlem velkommen i løpet av 2015. Folk er ofte veldig hemmelighetsfulle rundt prøverørs forsøk, og egentlig graviditeter generelt. De fleste pleier ikke å si noe før det har gått tre måneder, og man kan føle seg mer sikker på at det ikke går galt. Men jeg føler jeg har gått igjennom så mye, og så mange ganger, at jeg nesten er litt nummen og følelsesløs rundt temaet. Jeg er så vant til skuffelser og sorg, at jeg vil bli flinkere til å leve i nuet. Leve mere åpent og ærlig, enn å holde tilbake i et forsøk på å beskytte meg selv. Jeg tror det er mer å hente på tørre være litt “out there” enn å trenge meg inn i en beskyttelsesboble, for livet finner en uansett hvor man gjemmer seg, så jeg vil velge å leve og ta avgjørelser som gjør meg lykkelig, heller enn å tenke på hva som er “normalt” å si og gjøre. Så kommer det kanskje en baby til slutt også…om det er meant to be…Og skulle det ikke skje, kan jeg fremdeles føle meg som verdens heldigste mamma til Emma Lou-og i tillegg er jeg helt frisk, som står på toppen av lykke- og takknemlighets lista mi. I tillegg er min mor også nå erklært kreftfri, så nå håper jeg hele familien min kan gå noen veldig fine, og om jeg skal være helt ærlig, vefortjente år imøte…Det ønsker jeg virkelig for deg og dine også! Ha en fortsatt nydelig dag, og gjerne si høyt til deg selv noe du er ekstra takknemlig for i dag, og kryss fingrene for meg i morgen;) Klem fra en litt mer enn normalt personlig Marthe”…