Rart hvordan livet er…Mens jeg er innlagt på sykehus, med heavy svangerskapskvalme, mage/tarmbetennelse og konstante bekkenissues og har ærlig talt aller mest lyst til å gråte og legge meg til å sove helt frem til jul, fant jeg dette bildet fra da jeg prøvde den første sampelen fra vår kommende julekolleksjon, og jeg merker at smilet forsiktig kom snikende tilbake igjen. Det er disse øyeblikkene man jobber for, når noe man har lagt ned mye tid, energi, og ressurser på, plutselig har tatt form og er blitt til noe håndfast og konkret. Og det hjelper at den skinner i gull i tillegg, tihi! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal deale med at jeg potensielt har 5 måneder igjen med ekstrem kvalme (om det ikke gir seg) og må gå rundt og “hoffe” meg som en gammel, grå krok i overskuelig fremtid. Men det å finne og nyte “gyldne øyeblikk”, uansett om det er med venner, familie eller jobb er nok løsningen…Håper jeg bare får nok overskudd til å faktisk være sammen med folk. Hadde dog permisjon fra sykehuset i dag, og rakk en koselig playdate med venninne og stylist/superblogger, Hedda Skoug, og barna våre i solen. Så i dag kan jeg checke av to “golden moments” jeg tar med meg videre til morgendagen…Håper du også har opplevd noe finfint idag:) Klem, Marthe
Sometime’s all you need to put a smile on your face, is just a golden party dress that makes you wanna dance all night long…:)
Livet fylles med kontraster, lykke og fortvilelse kan noen ganger komme hånd i hånd. Du er flink til å sette ord på det, Marthe. Det er gøy å følge med deg, fint å se at du har tatt vare på den jordnære trønderen i deg mens du skinner blant stjernene. Ønsker deg lykke til med det som kommer. Klem fra Trøndelag
Kjære Marthe. Jeg føler med deg! Stakkars,stakkars deg! Så godt å lese at du har mentale “ykkepiller” som gjør at du holder ut litt til. Tenk at du faktisk klarer å skape noe når du ligger slik også. Det sier noe om deg, om din styrke og ilden som brenner i deg. Fortsett å skrive. I dag reddet du meg fra å gå under i dyna her jeg ligger med et migreneanfall. Har nå brukt ti minutter på å skrive disse få ordene, fordi finmotorikken og samsynet ikke fungerer som det skal -og hver bokstav er en kraftanstrengelse. Det verste med sykdom er ofte ikke smerten og kvalmen, men tålmodighetsprøven – at man må være i “fengsel” i dager og uker og år av livet. Takk, Marthe, for at du deler av livet ditt og sprer følelsen av takknemlighet for det vi tross alt har, for det vi tross alt kan . For det er den beste medisinen. Kanskje klarer jeg å spinne litt videre på dette på min egen blogg i dag? Hilsen Hedda ( http://heddakise.no )
Så fin den var!
Hedda Kise: Ååååå, fine du, Hedda!!! Så fine ord!!! Hadde akkurat skrevet et lengre svar, også forsvant hele teksten da telefonen ringte…grrmpfh…Jeg skal uansett adoptere uttrykket mentale lykkepiller, for det er akkurat det det er! Skulle ønske jeg kunne knipse bort smertene dine og holde de vekke for alltid! Konstante smerter er et usynlig fengsel det ikke alltid er like lett å forholde seg til for hverken en selv eller andre rundt en, og da hjelper disse “gyldne øyeblikkene”:) Dagens for meg er pæretreet som blomstrer i hagen, jeg tok bilde av i dag tidlig på veg til sykehuset. La det ut på insta om du vil ha litt “pære-piff”, tihi!! Noen ganger er enkle gleder de aller beste:) Ønsker deg en finfin dag, og at migrenen forsvinner, så du kan nyte dagen i ro og fred:) Stor klem, Marthe