I går feiret vi 5årsjubileumet til MagMaLou i butikken med kundekveld, gode priser og bobler-så tusen takk til alle som kom!:) Jeg, MagMaLou-jentene og et par venninner av meg fortsatte feiringen med noen flere bobler og et par drinker på F6 etterpå, og det var tipptopp stemning inntil jeg våknet i dag med fullstendig låst rygg og nakke, og minimal bevegelighet i bena. Heldigvis hadde begge barna overnattet hos mormoren og morfaren sin, for jeg ble liggende hjelpesløs i sengen i mange timer før jeg endelig klarte å røre meg akkurat nok til å kjempe meg ned i vesken som stod på gulvet ved siden av sengen og fikk ringt etter hjelp. En ambulansetur og noen røntgenbilder senere, venter jeg fremdeles på svar, men jeg kjenner at både hode og kropp begynner å bli fryktelig sliten av konstante helseutfordringer som til stadighet synes å krysse min veg…

Nå har jeg hatt endel rygg, nakke og hofteutfordringer i flere år, og forsåvidt klart å akseptere at sånn er det bare i perioder. Og jeg har virkelig forsøkt å holde både positiviteten og optimismen oppe gjennom de siste 8 årene med både borreliose, utallige spontanaborter og komplikasjoner og nå sist, ni måneder med både heavy bekkenløsning, svangerskapskvalme og oppkast 10-20 ganger daglig. Jeg finner selvfølgelig masse glede hver dag i både familie, venner og små verdifulle øyeblikk, men samtidig merker jeg at jeg også begynner å bli litt mere engstelig og redd av meg…Redd for min egen helse, men ikke minst for mine nærmeste sin også. Jeg vet ikke om dette er normalt etter man selv har gått igjennom litt tøffe tider, men jeg tror jeg har utviklet en form for genuin angst og redsel for at det skal skje noe med de jeg bryr meg aller mest om, etter å selv ha gått igjennom litt kjipe ting. Jeg er livredd bare mannen min skal hente posten omtrent, og jeg skjønner at det begynner å bli litt borderline crazy og at jeg bør vurdere å gjøre noe med dette før jeg driver både meg selv og folk rundt meg gal av min egen engstelse.

Har noen av dere kjent på slike følelser selv eller har erfaringer rundt dette, så del gjerne her i kommentarfeltet eller send meg en personlig melding. Man føler seg jo litt alene og sårbar når det gjelder noe så sensitivt som egen psyke, men min erfaring er at når man er mere åpen og ærlig om ting, så føles det samtidig også litt lettere ved at folk vét litt mer om hvordan man faktisk har det, enn å måtte putte på seg en eller annen form for maske å skjule seg bak.

Nå er jeg selvfølgelig ekstremt takknemlig over å få ha et så godt og så priveligert liv som jeg faktisk har, med en finfin og frisk familie og gode venner. Men samtidig er det litt godt å få “blåst ut” litt her på bloggen også…Sånn innimellom hverfall…;)

Masse gode tanker videre inn i natten til deg fra meg. //Marthe//