Torsdagens blogginlegg eksploderte omtrent midt i trynet på meg, med masse respons både her på bloggen og i kommentarfeltet, på facebook og sms. Hyggelig at så mange kunne kjenne seg igjen i tematikken, og ønsket å dele sine meninger og erfaringer med både meg og dere lesere. Men jeg føler jeg først må få oppklare noe jeg trodde kom mere tydelig frem, men som tydeligvis ikke gjorde det.

Først og fremst var dette innlegget ment litt humoristisk, generelt og satt på spissen, og jeg brukte også meg selv på "illustrasjonsfotoene"(om man kan kalle det det) bare for enkelhetens skyld. Dette gjorde jeg ikke for å implisere at jeg selv har en mann og familie som ikke stiller opp uansett hva (eller når!) det måtte være, det er heller omvendt. Jeg er en supertakknemlig, glad og lykkelig småbarnsmor NETTOPP på grunn av at jeg er så heldig å ha så mye god støtte rundt meg, og oppriktig ønsker det samme for alle andre småbarnsmødre også. Derfor tenkte jeg det var innafor å slenge ut et lite tips jeg vet de aller fleste småbarnsmødre vet å sette stor pris på, spesielt om de har en litt ekstra krevende baby som sover og/eller gråter mye. Så det var rett og slett bare et velmenende og enkelt innspill som jeg tenkte kunne være hyggelig for både mor og far.

Nå gikk det ikke helt som jeg hadde planlagt, da jeg tydeligvis rørte litt for dypt nedi en samlegryte av old-fashion holdninger til hvordan et samliv skal være og til tider så mannsjåvinistiske tankemønstre, at jeg fikk helt MAD MEN frysninger (and not in a good way) nedover ryggen… Personlig trodde jeg 2016 var mer åpen for en debatt rundt dette temaet, men der tok jeg visst feil, som egentlig bare beviser nettopp hvor viktig det faktisk ér å ta opp slike saker.

For ordens skyld har jeg aldri ment eller bedt om at far i huset skal TA OVER hele nattevåkingen mens mor er i perm, kun anerkjenne at mange synes det kan være utfordrende å gå hjemme alene med en baby som helt naturlig krever endel av mor både fysisk og psykisk gjennom en hel dag og natt uansett hvordan man vrir og vender på det, og jeg er sikker på at de aller fleste mødre antageligvis og sikkert mer enn gjerne tar i mot litt ekstra hjelp og støtte med vidåpne armer. Et pittelite avbrekk i ny og ne kan føles som en skikkelig vitamin-innsprøytning og føre til et stort smil om munnen og mere energi til å komme seg gjennom dagen på en god måte. Jeg trodde ærlig talt ikke det skulle være så betent eller drastisk å foreslå noe sånt.

Dog det aller viktigste i et parforhold med barn, er jo at man finner gode løsninger SAMMEN på hvordan man ønsker å løse små og store hverdagsutfordringer. Alle par har ulike utgangspunkt for hvordan man velger å løse dette, siden alle forhold, jobb og ekteskap er forskjellige og krever ulike tilnærminger. Men er ikke det viktigste å gjøre det man kan for å gjøre hverandre glade og fornøyde uansett hva ( eller når på døgnet!) dette måtte være? Og for syns skyld, i akkurat dette tilfellet om nattevåking, mener jeg selvfølgelig at mor skal steppe inn og gjøre det samme for far når han er i pappaperm.

Jeg har lyst til å si unnskyld for at det kunne virke som om jeg kastet mitt eget privatliv under bussen når jeg egentlig mente det motsatte, men jeg kommer aldri til å unnskylde meg for å ha egne meninger. Hvertfall ikke ovenfor en gjeng mannssjåvinister og nett-troll jeg hverken respekterer eller mister spesielt mye nattesøvn over å være uenige med.

So sorry, but not sooo sorry!

//Marthe

Bildene er screenshots fra bladet "Babydrøm" som er ute i butikkene nå, der man kan lese litt mer om hvordan vi faktisk har kjempet for å få våre to små gull, Så de som anklaget meg etter forrige innlegg for "være oppvokst med et slags prinsesse-syndrom" kan muligens få et litt mer nyansert bilde av meg og min familie her.

Foto//GryTraaen