I går skjedde det noe veldig spesielt…

Jeg og datteren min var ute og trillet i solskinnet, og jeg husker at jeg spesielt tenkte at fy søren så heldig jeg er. For selv om jeg har slitt mye med sterke smerter i rygg og nakke de siste årene, har jeg innimellom veldig bra dager også. Og i går var en sånn dag.

Jeg følte meg faktisk i så god form at jeg bestemte meg for å trille bort det lille kvarteret bort til Sats, i tillegg til selve styrketreningen. Så smilende og glad for at jeg var bra nok til en styrkeøkt for første gang denne uka, begynte jeg samtidig å kjenne på en litt urolig følelse jeg ikke skjønte helt hva var eller heller klarer helt å beskrive.

Når vi så kommer til treningssenteret har jeg selvfølgelig glemt å sjekke når Mini Sats stenger, og i det jeg runder hjørnet ser jeg de slukker lysene og stenger! Jeg kjenner umiddelbart at jeg blir (helt urasjonelt mye) skuffa, sint og irritert. Jeg trenger å trene for å holde kroppen i sjakk, og nå får jeg ikke den økten jeg trenger for å holde smertene borte?? Jeg kjenner jeg får litt panikk og det knyter seg fullstendig bak skulderbladene, og for å prøve å tenke på noe annet går jeg ned på Lagerhaus for å shoppe!

ET ELLER ANNET!

De har helt sikkert noe jeg trenger til hagen eller verandaen!

Jeg har aldri vært en obsessive shopper, men tar meg faktisk i å føle for å kjøpe hele butikken denne dagen. Og jeg endte jo opp med altfor mye, men heldigvis og flaks for at det bare ble ting vi faktisk trengte.

Hell i uhell kan man si.

Datteren min hadde klart å miste kosen sin under trilleturen tidligere, så for å unngå at hun får en total melt-down i løpet av hjemturen, går jeg bort mot Babyshop og møter tilfeldigvis på Synnøve Skarbø med en venninne og slår av en prat med de. Hører meg si blant annet at luking og hagefixing nesten er som yoga for hjernen. Som jeg virkelig mener!! Burde dog innsett at jeg allerede burde ha sittet nettopp i dette blomsterbedet akkurat nå, istedenfor å rote rundt på et slitsomt kjøpesenter stappfullt av shoppestressa mennesker!

Men det vet jeg ikke enda…

Jeg betaler meg ut av en potensiell cry-baby situation, og går bort på Lefdal for å bytte ut noen gasspatroner til Soda Streameren. Men de er tomme!

Tomme!

Det skulle ikke mere til.

Jeg kjenner tårene begynner å presse på, og kjenner meg så klaustrofobisk at jeg omtrent løper ut av butikken!

"Jernia! Der må de ha det!", tenker jeg og stiller meg bakerst i køen og nærmest tripper av utålmodighet og uro. En dame tråkker meg på tærne i dét hun går forbi meg, og istedenfor å si "Det går så fint atte", "Ikke tenk på det lissom" når hun unnskylder seg, glefser jeg et eller annet jeg ikke husker hva var tilbake istedenfor.

Men tror ikke det var spesielt hyggelig for å si det sånn.

Mens jeg betaler synes jeg han som jobber der ser veldig rart på meg. Altfor intenst. Shit, han kommer til å angripe meg. Jeg må komme meg ut.

Det begynner å summe i ørene mine. Gulvet gynger under meg, og jeg tar vogna og småløper bort til…Ja, hvor skal jeg egentlig? Har jeg bilen her? Hvor har jeg parkert? Herre gud, hvorfor husker jeg ikke hvor jeg har parkert?

Datteren min begynner å gråte. Hun er sulten. Ok! Kjøpe noe mat først! Hva da?? Eneste mulighet i nærheten jeg ser blir liksom pølse på Narvesen, kanelsnurr på bakeriet eller Mc Donalds, og jeg blir helt stressa. Sykt skjelven og faktisk kvalm av antallet mennesker som står og bestiller på Mæccer'n, begynner jeg å hive etter pusten. Brystet snører seg helt sammen, venstre armen begynner å prikke og jeg klarer ikke gå av flekken. Inntil noen klapper meg på skulderen og jeg skvetter så fælt at jeg nærmest hopper to meter opp i lufta og bort. Jeg snur meg klar for å angripe ved å lashe ut en arm, da en mann smiler til meg og gir meg en drikkeflaske datteren min har mistet ned på gulvet. Jeg klarer ikke å takke han, men løper ut av rommet og blir stående å gråte og hyperventilere da jeg skjønner at jeg må ringe mannen min.

Det har skjedd noe rart med meg og jeg trenger rett og slett hjelp.

Jeg tør ikke være alene med datteren min sånn som jeg er nå.

Jeg er ikke skikket til det.

Jeg skammer meg…

Når mannen min kommer ikke lenge etterpå, har jeg allerede begynt å komme meg litt til hektene igjen, men jeg kjenner fremdeles på en veldig redsel. Hva skjedde akkurat nå?

Har det tørna for meg??

Begynner jeg å bli helt kokko liksom??

På veg til bilen møter jeg en venninne, som spør meg hvordan det går. "Det går ikke", sier jeg! "Tror det akkurat klikket for meg", og ranter videre om hva som skjedde. Men jeg merker jeg har vanskelig for å snakke, finner ikke de riktige ordene…Hun smiler, og sier jeg har et panikkangstanfall.

Panikkangst. Anfall.

Jeg har jo hørt om det. Har selv flere "angster" for ting, og tuller ofte om at jeg får angst og indre uro av, ja, veldig mye egentlig, haha!

Men anfall??

Meg?

Nå??

Whyyyy?

Hun sier det er stress. Helt sikkert. Mange som får det. Men det er ikke farlig.

Da jeg kom hjem, la jeg meg etterhvert i badekaret for å prøve å slappe av, og endte opp med å fortelle litt om det som hendte på instastory. Og tusen hjertelig takk til alle dere som har skrevet tilbake med egne opplevelser rundt dette eller bare vil støtte! Betyr så mye for meg! Og alle sier det stort sett er relatert til stress og at med litt hjelp kan man unngå at det skjer igjen.

Jeg har alltid vært pro for å snakke ut om ting MENS man faktisk står midt I noe vondt og vanskelig også, og ikke bare alltid se tilbake på de tunge hendelsene. Jeg har gjort det et par ganger før her inne, selv om hovedfokuset på den lille bloggen min tross alt dreier seg om mote og livsstil, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen også.

Slike innlegg er kanskje litt mye og too much information for noen, men bloggen her er mitt eget lille fristed der jeg kan skrive om absolutt alt jeg ønsker å snakke om, eller om absolutt ingenting hvis det er dét jeg føler for også. Og helt ærlig blir det veldig mye av det siste i en hektisk hverdag. Jeg håper dog at kanskje én hvertfall, som leser dette, kan føle seg litt mindre alene i dag. Psykiske temaer er så tabu, at jeg tror mange må skjule tilstander eller tanker man kunne hatt best av å få delt med noen andre.

Jeg kjenner meg på ingen måte skamfull nå i ettertid over at dette skjedde. Ingen kan overstyre kroppen når den sier i fra. Men det jeg lurer er hvorfor det skjedde?

Dette skal bli noe for terapeuten min, som allerede hjelper meg fra før med bl.a smertemestring, å ta tak i tenker jeg. Og ikke minst for meg selv også.

Anfallet gikk over nesten like fort som det kom, og det hele føltes litt uvirkelig og nesten litt komisk når jeg tenker på hvor "crazy" jeg følte situasjonen var.

Jeg har googlet det endel, og kom over en artikkel der det står at slike anfall kan oppstå av en rekke ulike grunner, men at langvarig fysisk smerte kan være en av de. Er ikke så unaturlig å tenke at det kan ha spilt en rolle her!

Jeg er rett og slett vanvittig sliten av å ha konstante vondter, og stressnivået øker dess høyere smertenivået kommer på. Så at jeg blir litt "gæærn" innimellom er kanskje ikke til å unngå.

Samtidig er jeg så utrolig takknemlig for at jeg ellers er frisk. Her om dagen så jeg dokumentaren om Thea Steens kreftkamp, og jeg satt og gråt nesten hele filmen. Å se henne kjempe så tappert for selve livet, gjør sine egne vondter veldig små og bagatellmessige i forhold.

Men det er dog en virkelighet likevel man må forholde seg til, og jeg må kanskje finne bedre løsninger på å håndtere akkurat dette aspektet i livet mitt akkurat nå.

Derfor kunne det ikke vært bedre timing at jeg fikk i bursdagsgave av mannen min noe jeg har ønsket meg lenge. En yoga-retreat i Las Mesas i Spania, ledet av yoga-guru og venninne, Vibeke Klemetsen, i starten av mai. I tillegg til yoga og fokus på healthy green living, blir det også mye hesteridning. Så for en gammel ridejente som meg, kunne jeg ikke gledet meg mere.

Satser bare på at kroppen tåler å sitte på hesteryggen igjen.

Hvis ikke, klikker det for meg;)

God søndag!!

Klem//Marthe