Denne våren og sommeren har det florert av blogginnlegg og kommentarer der man heier på “normal kroppen”. Men hva er egentlig en normal kropp? Synes jeg har lest mange innlegg og artikler i det siste fra kvinner som gjerne i utgangspunktet snakker varmt om å heie og støtte opp om hverandre, i neste øyeblikk uttaler seg eller gir uttrykk for at det mest normale, og mest aksepterte, er kun kropper med for eksempel strekkmerker eller noen kilo for mye. Mens kropper som er slankere eller mer trente enn det de selv mener er gjennomsnittet, tydeligvis nå er ansett som “unormalt” og usunne forbilder. Men er ikke de fleste kropper egentlig “normale”? Shazia Sarwar skrev i VG for en tid tilbake: “Fiktivt er kjedelig i lengden. Derfor jubler vi når en kvinne legger ut et bilde av magen sin slik den faktisk ser ut etter to barnefødsler.” Jeg synes selvfølgelig det er fantastisk at det er rom for å vise hvilken stor jobb og store endringer kvinnekroppen faktisk må gå igjennom enten det er etter graviditeter, brystfjerning eller hårtap etter kreftsykdom, eller rett og slett at vektnålen bare har krøpet litt over ønsket idealvekt, og beundrer alle kvinner som deler sine historier rundt dette. Alle kvinner vil oppleve store og små fysiske endringer på ett eller annet tidspunkt i livet, noen tidligere enn andre, som vil oppleves og takles ulikt fra kvinne til kvinne, og det er fint og naturlig å se at man ikke er alene om dette, og det føles trygt og styrker kanskje selvtillitten litt. Det er viktig med bilder som viser mangfoldet av hvor vakker damekroppen er, uansett størrelse. Men mitt problem oppstår når jeg opplever at kropper som fremstår som “perfekte” i blader og på sosiale medier da må rakkes ned på som fiktive og usunne forbilder i samme åndedrag. Det ér riktignok mye manipulering av bilder i både sosiale og vanlige medier, men jeg synes ikke kritikken av dette skal ramme jenter som er naturlig slanke eller er genuint opptatt av trening og kosthold. Det burde jo faktisk inspirere andre, men det virker heller som det irriterer…Og jeg skjønner ikke hvorfor…Jeg synes det er kjempebra at man applauderer Lena Dunham som poster undertøysbilder av seg selv, der noen vil kalle henne “normalvektig”, mens noen sikkert ville kalt henne overvektig. Det kommer an på øyet som ser, og vekt, spesielt overvekt er vi damer supersensitive på. Men det jeg ikke skjønner er at det er innafor å klappe for dette, men at det ikke virker å være like akseptert for tiden å si at man gjerne ønsker seg en litt sunnere og lettere kropp, uten at man blir tolket for å være “kroppshysterisk” og beskyldt for å sende ut “feile” signaler. Jeg tror god selvfølelse og selvaksept først og fremst kommer av at man klarer å akseptere at andre er forskjellige fra en selv, uansett om de har større eller mindre omkrets enn deg selv, er bedre eller dårligere trent, spiser sunnere hver dag eller liker å “skjeie ut”. Vi er tross alt alle mennesker som i stor grad selv kan bestemme hvordan vi ønsker å leve, uten at vi trenger å dømme alle andre som tar andre valg enn seg selv. Jeg vil påberope meg retten til å si at jeg blir inspirert av både kvinner som eventuelt måtte vise frem sine strekkmerker, ammepupper eller cellulitter, men samtidig nekter jeg å bli fratatt retten til å si at jeg også blir inspirert av veltrente kropper.

Jeg klappet for Josefine Carlsson som viste frem sin skrukkete etterfødselsmage på et bilde som gikk sin virale seiersgang for en tid tilbake, og jeg heiet på Caroline Berg Eriksen som viste frem sin flate. Begge to ytterpunkter som inspirerer meg-på hver sin måte!! Ha en ny fin uke, og la deg inspirere av akkurat det du selv ønsker å la deg inspirere av! xMx