Forrige uke ble jeg «whisked away» til London!! Eller ok, Magnus jobber der endel, så jeg ble med, haha!
Tenkte det var lurt med litt kjærestetid, etter siste halve året med mye jobbgreier, oppussing, hosting og forkjølelse på forkjølelse.
Vi dro på onsdag og tok tidligste flyet ut. Dere som enten leser bloggen min eller hører på podcasten «Marthe & Isabel» vet at jeg er (blitt) en litt over gjennomsnittet engstelig person(veldig rar kombo med det å være ekstremt sosial samtidig-forstå det den som kan!!;), særlig på steder med masse folk og mye støy og lyder.
Jeg er i behandling for dette, men pga litt høyt stressnivå om dagen på flere måter, har jeg hatt litt ekstra høye skuldre og skjørt hode i det siste, så da det viste seg at samtlige på flyet hadde en blanding av kolls, ebola og hostevirus, gikk kroppen min rett i panikkmodus. Tror jeg gråt fem ganger og hadde to panikkanfall mellom Oslo og London.
Stakkar Magnus♥️
Anyways, vi kom oss endelig frem til hotellet (booker som oftest Fleming’s i Mayfair og rom 65 når vi er der!) og planen var å dra å se på stoffer til nye styles og kolleksjoner, men jeg var så frynsete at jeg dumpet meg ned i stjerneform i sengen og sov i mange timer, mens Magnus var på jobb.
Da jeg våknet trengte jeg en rusletur for å klarne hodet, og tuslet opp mot Elan Café (også i Mayfair) som er en skikkelig sukkersøt (bokstavelig talt) og rosa instagramvennlig(!) bakeri/cafeteria hvor alt av kaker ser himmelsk og kaloribombet ut, mens maten er superfresh og healthy med de friskeste salater og deilige smoothiebowls. I tillegg prøvde jeg en latte (jeg dessverre ikke husker navnet på) som var to die for!
Ettterpå gikk jeg rett over gata til Dorchester Hotel og bestilte meg et glass Montrachet og noen fantastiske croques med risotto og trøfler, og sanket voksenpoeng. Eller ensompoeng. Har aldri gått et sted alene og bestilt meg en drink liksom. Men var overraskende chill, så anbefales.
Etter Dorchester dro jeg på hotellet for å skifte til middag. Vi dro til Shoreditch for å møte kollegaen til Magnus og dama hans på en tyrkisk restaurant som heter Oklava etter noen drinker på en liten pub som heter «Home». Men favorittdelen av kvelden var å dra hjem til de etterpå, for den leilighet var 100% inspirerende og mye lik stilen vi selv går for nå som vi pusser opp. Bildene ble for dårlige, men stikkord som hvitt, grått, sort og industrielt møter minimalistisk scandi life sier nok endel.
På torsdag 13.februar våknet jeg til et Valentineskort på nattbordet mitt, og jeg trodde seriøst det var skjult kamera, fordi for det første er Magnus sjukt lite fan av Valentines (too commercial), i tillegg var det jo en dag for tidlig!!
Men inni står det vitterlig at det er fra Magnus og at jeg skal møte han for lunch der og der kl.da og da. (Fikk et lite Pretty Woman flashback der, haha). Møtte han på Murano Café, som også ligger i Mayfair og har Micheline Stjerne, så hadde high expectations. Elsket carpaccioen, men leverte tilbake tortellinien! Aiai, men fikk en ny pastarett som var mye bedre da. Uansett var jeg så sykt overrasket over at Magnus bjød på Valentine’s stemning at jeg kunne ha spist gråstein og vært happy, haha!
Jeg fikk i Valentines gave et gavekort på noe jeg ønsket meg, men etter lunchen var jeg fremdeles i mood for å lade batterier, så jeg prioriterte søvn i noen timer før shopping, før vi møtte et vennepar på The Conduit, som er en Members Club rett ved Bond Street. Her var både maten og drinkene helt AB FAB, og stemningen upåklagelig!
Etterpå tenkte vi å gå på en spesifikk nattklubb, men den var stengt, så vi endte på Sketch. Jeg klarte selvfølgelig å legge fra meg telefonen min på lading i baren, så litt stress morningen etterpå. Men Magnus var i det romantiske hjørnet på sjølvaste dagen også, så plutselig banker det på døren og tlf var hentet! Er så stress å ta seg rundt alene uten tlf, så jeg fikk seriøst tårer i øynene av glede og takksamhet at han gadd å fixe det-uten å si noe til meg!
Torsdagen var siste dag i London. Vi skulle dra fra hotellet 17, så tenkte jeg skulle bytte en ring jeg kjøpte sist jeg var her som er blitt ødelagt, men kom aldri så langt, for da jeg gikk forbi Givenchy var det noe som literally sang meg i øret at jeg måtte gå inn. Og der stod de!!
Jeg har drømt om hvite høye støvletter i en evighet, og der fant jeg de! Perfekte på foten, gode å gå i og ikke for høye! Jeg måtte seriøst bare holde meg fast og dra kort med litt svettebart, for de måtte bare bli med hjem til Norge.
Slukøret gikk jeg ut av butikken og kastet meg i en taxi til Chilter’n Firehouse hvor jeg hadde en date med en venninne av meg før vi skulle dra til flyplassen. Trengte et par glass for å skylle ned den litt dårlige samvittigheten jeg fikk over å unne meg noe i den prisklassen nå som vi er midt i oppussingen.
Samtidig så lever man bare én gang, og jeg går ikke i grava uten de for å si det sånn, hihi!
Så tusen takk til både LONDON og ikke minst Magnus:
Dere Leverer♥️
Ps: blogg.no har ny portal jeg ikke har klart å knekke enda, så beklager at bildene står helt i kokko posisjoner og at skriftypen plutselig endrer seg. Må prøve å finne ut av det…:)
Klem, Marthe
