TRUE CRIME!

God mandag og ny uke!

Nå er vi inne i det nye årets andre uke. Jeg er helt hjemme alene. Husker ikke sist hverken både mann og barn ikke er hjemme. Magnus er i London, og barna har insistert på å sove over hos Momma & Moffa, mens jeg har endel jobb å få unna.

Men da jeg kom hjem i ettermiddag, til tomt hus, helt stille, ble fristelsen for stor til å hoppe i joggisen og legge meg ned litt på sofaen.

Med kattene i fanget. Bare en liten time, tenkte jeg. Max.

Men her har jeg blitt. Jeg begynte å se på Birgitte Tengs dokumentaren, og jeg klarer ikke å skru av.  Jeg er så sykt hekta på True Crime dokumentarer og podcaster, og jeg blir like frustrert og engasjert hver gang. Sist med Orderud-serien, og nå altså Birgitte-saken.

Aaaah, jeg kjenner jeg må ha sannheten frem NUH!! Tenk at det går drapsmenn(eller kvinner) der ute som faktisk vet sannheten (og kanskje fremdeles er farlig for det miljøet de ferdes i!)

Håper virkelig foreldrene til Birgitte en dag får sannheten om hva som skjedde med datteren deres, og at den riktige skyldige får sin straff!!

Å lese flere bøker og få sett flere dokumentarer er forresten på lista over nyttårsforsetter. OG innføre pittelitt mere    farger og mønstre i garderoben min;)

//Marthe

(Klærne er fra egen butikk @magmalou.no)

TIL ALLE DER UTE MED LYDANGST!

Kjære Misofonere,

og alle som tok kontakt med meg etter VG-reportasjen (her) hvor jeg utleverte min noia for lyder, og da spesielt menneskeskapte lyder som kremting, hosting, spising, slafsing, plystring, pusting og snorking etc., eller repetative lyder som tikking fra en klokke.

Jeg håper og tror det finnes hjelp til oss der ute, hehe!

Som jeg har vist på instastory ble jeg kontaktet av audiografen Janne, som jobber på Hør på Byporten, og hun var veldig overbevist om at hun kunne hjelpe meg. Om så ikke bli 100% kvitt det, så hvertfall øke toleransen min betraktelig.

Første test var å undersøke hørselen min, som viste seg å være helt normal. Så fulgte hun opp med et kartleggingsskjema med mange spørsmål om hvordan jeg reagerer på ulike lyder. Og testen viste ganske tydelig at jeg har misofoni.

Forskning viser at når man har problemer med å fixe lyd er det ofte tillært, eller at man forbinder forskjellige lyder med noe angstfyllt, skummelt eller traumatiserende fra tidligere opplevelser med lyd. Så hjernen tolker så ulike lyder som veldig stressende, og man kan få både fysiske og psykiske reaksjoner som sinne, irritasjon og kvalme når de oppstår uten at vedkommende som opplever dette klarer å overstyre disse følelsene.

Første hjemmeleksen min var å sove med et pannebånd (sleep-phones) med innebygde Bluetooth-høyttalere og laste ned appen «Relief-Resound», som spiller av masse ulike typer for beroligende lyder og musikk.

Så nå har jeg sovet med dette pannebåndet på i noen  uker, og skulle egentlig sjekke effekten på en ny time i dag. Men siden jeg er syk og må utsette til neste uke, tenkte jeg at jeg skulle heller skrive litt om hvordan det oppleves.

Tanken er at jeg skal omvende hjernen min med å forbinde lyder med noe positivt. Og siden mannen min faktisk PUSTER på natten (haha🙈), og jeg alltid har sovet med ørepropper, har første hjemmelekse altså vært å sove med beroligende lyd istedenfor ørepropper. Første uka kjørte jeg full gass på volumet , livredd for å høre så mye som et lite pust. Men har klart å nedjustere det litt, slik at jeg også hører (hvertfall pittelitt!!) pusting i tillegg. Så litt fremgang er det. Samt at jeg har lagt merke til at feks reaksjonen min på noen spiselyder og barnegråt også har dempet seg noe.

Min nye hjemmeoppgave er å sette på headphones og favorittmusikken min eller podcaster e.l i enhver ubehagelig situasjon som f.eks å spise lunch eller middag hjemme eller på kontoret. Så skal vi reteste ubehagstersklene mine i hørselsboksen på nytt til uka.

Krysser alle fingre og tær (og ører!) for at dette skal funke!

Ønsker deg en deilig helg fyllt med masse fine lyder!!

klem, Marthe

 

 

 

 

 

 

DEN GODE SAMTALEN!

(Annonse)

I juli har jeg og Magnus vært gift i 13 år, og vært sammen i snart 18! Vi kjenner hverandre utrolig godt, men nylig kom jeg over noe som heter Fuelbox, som handler om de gode samtalene! Selv om vi alltid har kunnet snakke om alt mellom himmel og jord, blir det ofte hektisk med jobb og barn, og mindre tid til de store og gode samtalene i hverdagen.

Derfor ble jeg så glad da jeg fikk Fuelbox, som nettopp gjør noe med dette. Det er ikke et spill, men rett og slett en boks med mange spørsmål man kan stille hverandre og snakke videre om. Alle kortene er delt inn i kategorier som bl.a

-fortid,fremtid og nåtid

-fritid og vennskap

-jobb og karriere

-familie, barn og økonomi

-kjærlighet og romantikk

-erotikk og sex

Under kategorien SnikkSnakk fikk jeg et kort der jeg måtte stille Magnus spørsmålet om hvilket plagg i klesskapet mitt han hadde ønsket å kaste, og da han svarte «alle fuskepelsene dine» visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, haha!

Jeg har fått både en parboks med «voksenspørsmål» og en boks ment for barn som er veldig engasjerende, meningsfulle og engasjerende! Og det var utrolig fint å ha disse samtalene med ni-åringen vår også, for det er jo faktisk like lett å glemme at små barn også synes det er fint å sette ordentlig ord på hva som foregår i livet deres noen ganger.

Så om du vil gi deg selv eller noen andre du bryr deg om en en ekstra fin gave, bør du sjekke ut Fuelbox.no!!

Ha en nydelig uke, fininger!!

Klem//Marthe

LITT SKUMMELT OG SKAMBELAGT

Goood påske!!

Nå har vi endelig tatt en etterlengtet påskeferie, og hele familien har dratt til Trysil der vi skal nyte to netter på hotell før vi skal tilbringe helgen hos et vennepar.

Da vi kom opp i går dro vi rett til spa-og basseng området, og barna elsker bassenget her hvor man også kan svømme ute!

Jeg og Emma Lou tøffet oss litt med å gå ut i -6 grader i bare badetøyet før vi løp inn i saunaen igjen, og vi rakk til og med å knipse litt tullebilder av hverandre- mens vi hakket tenner, hehe…

Plutselig fikk jeg en følelse av at jeg var klar for å dele noe jeg har hatt på hjertet en stund, men syntes det har vært såpass vanskelig å deale med det selv at tiden har liksom ikke vært moden. Men jeg synes det må være rom for å være åpen om ting når man står I noe også, ikke bare lenge etter når alt er bra igjen…

Det var kjempeskummelt, og jeg vurderte å slette det med én gang jeg la det ut, men tilbakemeldingene kom så raskt og var så overveldende hyggelige at jeg ga F…og lot den stå…

Og alle meldinger, kommentarer og dm’er, viser at jo mer åpen man er, viser det seg alltid at det er flere som står i samme situasjon eller kan kjenne seg igjen i deler av historien. Ofte er ting som er vanskelige å snakke om veldig skambelagt, men ved å tørre å dele tror jeg vi kan slå sprekker på dette skamtrollet, og samtidig inspirere hverandre gjennom både gode og mer utfordrende tider…

Nå går historien min nesten tjue år tilbake tilsammen med de utfordringene som har kommet min veg, og herregud for en sinnsyk digg og fantastisk mann jeg har som har stått som en klippe hele veien. Shit, jeg er forelska ass!! Han fortjener en partner som tar godt vare på seg selv, og det skal han fader meg få!!

Og han skal definitivt få et ekstra stort påskeegg i år…

Her er gårsdagens instagramtekst:

«Litt skummelt å dele og legge ut, but here it goes…Dette er ikke et «se på meg og kroppen min» bilde. Eller jo, på en måte er det dét. For jeg har ikke alltid lyttet til og respektert «huset» jeg bor i, og den har heller ikke alltid spilt helt på lag med meg. I tjue-årene strevde jeg med spiseforstyrrelser, men ble heldigvis frisk etter ti lange år ved hjelp av mine støttende nærmeste. I tredveårene har vi gått i gjennnom mange år med ufrivillig barnløshet og mistet seks på veien. Til slutt var vi så utrolig heldige å få vår eldste datter, Emma Louise. Men mammaen hennes ble etter fødselen brått syk av borreliose etter flåttbitt, og var mer eller mindre sengeliggende i ett år. Det tok tid å bygge opp både psyken og det fysiske etter ett år med mange kjipe symptomer, tilstander og medisiner, og kortisonen var ekstra raus med å gi meg en endelig matchvekt på 97 kilo. Da jeg til slutt ble friskmeldt kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvor vektnålen stoppet, jeg var bare så uendelig takknemlig for å bli frisk og for å ha overvunnet nok et hinder. Og få lov til å bli mamma og kjæreste på ordentlig igjen. Jeg vet ikke helt hva som er grunnen til at jeg etter fødselen av Olivia har slitt med så mye smerter i alle ledd og muskler som jeg har gjort, men jeg gjetter at kroppen min er litt sliten etter alt den har gjennomgått. Men jeg gjorde endelig noen viktige valg for meg selv for noen år siden, og ett av de var å begynne å spille ball MED kroppen min igjen…Jeg kunne omtrent høre at kroppen min bønnfalt meg om mere styrke og kjærlighet, og endelig følte jeg meg sterk nok til å lytte til den og gi næring til ønskene. Nå har jeg nylig fått diagnosen kronisk muskelsmertesyndrom, som er kjipt i seg selv, men den beste delen av det er at trening og kosthold er den beste medisinen. Så selv om jeg har både kjempegode og mindre gode dager, er jeg nå veldig glad for at jeg tok de valgene jeg tok, og at fysisk aktivitet og mat er blitt en god venn igjen. Kroppen min er på langt nær en perfekt kropp, men det er min kropp, og siden vi er stuck sammen i forhåpentligvis mange år til, skal i hvertfall jeg gjøre mitt til at den smiler mest mulig fremover. God påske alle sammen🐣//M»

ER MAN EN DÅRLIG MAMMA OM MAN SETTER SEG SELV FØRST NOEN GANGER??

Denne helgen har jeg vært på venninnetur til Hemsedal, og kost oss gluggers oppe i hytta til en venninne rett ved Skarsnuten med utsikt over hele bakken og dalen. Jeg tror Hemsedal er vinterfavoritten min, selv om jeg liker veldig godt både Trysil, Geilo og Norefjell også!!

Det jeg dog synes er litt rart, er at flere har tatt kontakt både på SOME eller spurt meg direkte om ikke mannen min synes det er ugreit at jeg drar på venninnetur slik at han blir alene med barna.

Og jeg skjønner ikke problemet for å være helt ærlig??

Når stiller man et slikt spørsmål når en mann/pappa gjør det samme??

Typ ALDRI!

Jeg hadde aldri akseptert å være sammen med noen som ikke unnet meg litt alene- eller venninnetid innimellom. Heldigvis er jeg sammen med en som gjør akkurat det, men jeg er alvorlig bekymret over at det virker som om mange andre menn (2018 still???) tydeligvis ikke tillater dette, siden jeg ofte føler jeg får disse spørsmålene de gangene jeg prioriterer meg selv eller venninnetid! Og det overrasker meg også, om så er tilfellet, at vi mammaer bare skal akseptere det!!??

Jeg tror alle mødre og fedre har godt av å få få litt space innimellom. Vi lever tross alt i en superhektisk hverdag, med jobb, henting og levering, rydding og matlaging og masse aktiviter som skal planlegges og gjønnomføres til enhver tid, så at man unner seg en pustepause i ny og ne tror hvertfall jeg er kjempesmart for hele familien.

Happy parents, happy babies tror jeg så inderlig på, og er mitt levemantra!

Jeg husker jeg hørte en samtale mellom Jada Pinkett Smith og hennes egen mor og datter, og Oprah tror jeg det var (søk opp på YouTube). Det intervjuet gjorde et uslettelig inntrykk på meg, og gjorde meg enda sterkere i troen at vi som kvinner må tørre å sette oss selv på prioriteringslista også.

Menn har alltid gjort det, and so can we!!

Jeg tror de fleste av oss av og til kjenner behov for å hente oss inn litt igjen noen ganger, og selvfølgelig er det mange måter man kan gjøre det på. Noen ønsker seg bare en time på sofaen med en varm tekopp og en bra netflixserie. For noen er kanskje en treningsøkt eller et frisørbesøk det som gjør susen akkurat den dagen. Og til de som er så dristige å si høyt at de ønsker seg et par dager på fjellet, så sier jeg:

JUST DO IT!!

Små pauser i hverdagen er en investering som jeg er helt sikker på påvirker resten av familien positivt også.

Og i tillegg synes jeg det er viktig å sette eksempler for døtrene mine også, slik at de også skal tørre å sette seg selv på prioriteringslisten den dagen de selv får barn. Det å ta godt vare på seg selv og vise selvomsorg, er ikke kun en ren egoistisk akt, men en familieinvestering og i mine øyne selve nøkkelen til å oppnå en god balanse i hverdagen. Og det gjelder selvfølgelig ikke bare for oss mammaer. Jeg unner virkelig hver eneste pappa det samme også selvfølgelig!

Nå er det sikkert mange som tenker at det er umulig å få til dette midt i tidsklemma, og jeg må ærlig innrømme at jeg og mannen min er kjempe heldige som har verdens snilleste besteforeldre på begge sider som alle bor like ved oss og alltid stiller opp, slik at vi faktisk får en hektisk kabal til å gå opp. Det gjør også at vi får endel kjærkommen bonustid sammen som jeg er ekstremt takknemlig for og aldri tar for gitt.

Men uavhengig av hvor mye hjelp eller ikke man har utenfra, tror jeg det uansett hjelper å bare være litt mere bevisste til og med! Å bare tenke at det faktisk ER lov å stjele til seg noen minutter med favoritt podkasten din på kvelden eller dusje noen minutter ekstra lenge på morningen, gjør kanskje at plutselig så bare gjør man det-uten å stresse eller å ha dårlig samvittighet.

Så lenge man backer og unner hverandre litt egentid (om det føles nødvendig), så skal det la seg gjøre.

Det unner jeg både deg, og resten av familien din!!

Klem//Marthe

Ps: Gjerne legg igjen en kommentar om du har noen synspunkter rundt temaet, and feel free to share om du synes dette er viktig å snakke om.

Outfit:

Nyheter som kommer til høsten på MagMaLou fra Designer Remix og Baum und Pferdgarden.

GOD JUL OG ET KJEMPEGODT NYTT ÅR!!!

God 1. juledag alle sammen!

Håper dere alle har hatt en fin julefeiring så langt, selv om jeg vet at mange dessverre får noen ekstra utfordringer som kommer med julefeiringen. Jeg vil derfor sende ekstra mye omtanke til alle som ikke synes denne høytiden er så lett.

Så derfor er dette en julehilsen spesielt dedisert til alle som føler seg ensomme, til dere som har mine og dine barn og kanskje ikke fikk være sammen med de du aller helst ønsket på julaften, til alle som kanskje ikke har råd til å handle inn like mye mat og gaver som man hadde ønsket, dere som nettopp har mistet noen eller forbinder julen med noe trist, til alle som opplever misbruk uansett hvilken form den kommer i og til absolutt alle som opplever julen som en ekstra sårbar tid.

Jul og nyttår er tid for både omtanke og ettertanke. Siden livet kan være så skjørt, kjenner jeg på en stor takknemlighet over 2017 og har ønsker og forhåpninger om et like fint og innholdsrikt 2018, både for meg og mine, men også for alle dere fine lesere!

Mitt store mål for 2018 er å få mere kontroll på mine nakke, rygg og muskelissues, så jeg kan være mere aktiv her på bloggen også. For jeg liker godt å kunne skrive og forhåpentligvis også kunne inspirere litt som mamma, gründer, kjæreste, stylist og make-up artist. Det er de tingene i livet som betyr aller mest for meg, altså jobb og familie, så hvis jeg får muligheten til å dele enda mer av det som hvertfall inspirerer meg, hadde jeg blitt supertakknemlig!

Hva er dine ønsker og målsettinger for det nye året??

Uansett hva de er, så heier jeg på deg!

You can do it!!

Because don't dream bigger than your own life!

L.I.V.E I.T!!

Med ønsker om en fin og fredfull jul//Marthe

EN HYLLEST TIL #METOO-GENERASJONEN!

Det kan ikke være mange som ikke har fått med seg Harvey Weinstein-saken som har pågått de siste ukene. Hollywood-mogulen har gått fra å omtrent eie hele LA-LA land til å bli en offisielt forhatt og utskjelt overgriper kjent over hele verden.

Tror ikke han noengang ante hvilke konsekvenser hans gjerninger skulle få, hverken for han selv eller for de jentene han var en jævlig overgriper og asshole mot.

Men for en stemme dette har gitt grobunn for!

Jenter og kvinner over hele verden twitrer og poster sine personlige opplevelser med emnekoden #metoo.

Jeg kunne ikke vært mere glad for at jenter i større grad enn før tør å stå frem med sine historier. Disse jentene er kjempetøffe og fortjener en stor applaus for å vise en litt tryggere veg for de som kommer etter.

Jeg vet ikke hvor mange historier jeg har opplevd selv eller hørt venninner fortelle som omhandler å bli ufrivillig tafset på, slutshamet eller å bli manipulert til å gjøre noe man ikke vil. Flere har blitt stalket og andre er blitt utsatt for hersketeknikker og sexpress på jobben.

Dessverre har altfor mange opplevd at en gutt eller mann har forgrepet seg med verst tenkelige utfall også. Og ofte føler disse jentene på en så stor skam etterpå at mange ikke tør å si fra, og mange av de som faktisk gjør det, blir ofte ikke trodd.

Som voksne ansvarlige mennesker synes jeg vi har en moralsk plikt til å bidra med større åpenhet og økt kunnskap om overgrep for å beskytte våre døtre og jenter generelt!

Skulle ønske samfunnet og spesielt skoleverket praktiserte enda større åpenhet rundt dette temaet. Jeg er sikker på at barn og ungdommer har kjempestor nytte av å lære mye mer om sex og samliv, og ikke minst om grensesetting og respekt for andres grenser også.

Usikkerhet skaper grobunn for dårlige avgjørelser, mens kunnskap gjør det motsatte.

Derfor virker det heldigvis som det er større fokus på disse temaene nå i 2017 enn da jeg selv gikk på barne-og ungdomsskolen! Men vi kan aldri snakke om noe så viktig høyt nok eller for mange ganger.

Men det er ikke bare unge gutter som trenger å lære, vi har vel alle hatt våre ymse opplevelser i voksenlivet også. Det har ikke skortet på ganske hårreisende historier bare blant meg og mine venninner i hvertfall for å si det sånn!! Det virker som om noen gutter og menn tror de kan ta seg alle mulige friheter og komme seg unna med det.

Men gutter, til info:

-Plystring på gata er bare sykt harry og veldig kleint!

-Og når dere "helt tilfeldig" gnir dere inntil en jente på en konsert eller et utested, så bør du ta heller ta beina fatt og gå hjem for en kald dusj!

-INGEN (!!) synes det er spesielt topp stemning å få tilsendt penisbilder fra fremmede på MMS! Punktum!

-Og til deg som tror at makt, penger og høy samfunnsposisjon er nok til å oppføre seg som en jævla psycho dust, that' s just pathetic man.

Menn, dere må skjønne det! Vi har ikke automatisk lyst til å ligge med deg selv om du selv synes du er en spesiell flott sort av menneskearten, du er fysisk sterkere enn oss eller du blafrer med store sedler i en bar og skryter om hva du har eller gjør.

Og selv når man møtes på en veldig hyggelig og gjensidig måte og jenta flørter tilbake med deg, betyr ikke det at hun automatisk skylder deg et ligg fordi!

Det er faktisk ikke lenge siden jeg sto og vasket hendene mine på et utested i Oslo og ante fred og ingen fare, da en drita full fyr kommer bak meg og prøver å græbbe titsa mine bakfra. Heldigvis våknet G.I.Jane i meg, så jeg fikk slått bort hendene hans, dyttet han bort og løp opp til vakten og ba de fjerne denne bavianen av et menneske som tror at slik oppførsel er ok.

Well, newsflash, it's not!!

Så jenter! Bevare, det finnes ulv i fåreklær der ute, så kvess klørne dine. Ingen menn har lov til å ta seg til rette uten ditt eget samtykke!

Så til dere menn som fremdeles synes dere kan ta dere kan gjøre nettopp dette:

SKAM DERE!

Ta deg heller en ekstra titt i speilet og oppsøk hjelp, be a Man og aksepter et nei for et nei!

Men heldigvis finnes det selvfølgelig enormt mange vidunderlige menn der ute også! Menn du ønsker som far og rollefigur for barna dine! Menn som får deg til å føle deg som verdens heldigste, som du bare vil slenge deg inn i armene til! Menn som får deg til å føle deg trygg og elsket. Som du vet bare ønsker deg vel, og ville gjort alt i verden for å beskytte deg!

Så tuuuusen takk til dere, som gjør verden et mye bedre sted å være i, i motsetning til de tikkende bombene som utgjør en trussel for våre døtre, venninner, søstre og også mødre.

Til slutt vil jeg gjerne sende en hyggelig hilsen til alle dere nydelige guttemammaer og guttepappaer der ute, som har en ekstra stor og viktig jobb! Vær tidlig ute med å snakke med sønnene deres, og lær de hvor viktig gjensidig respekt er. Så skal vi jenteforeldre selvfølgelig gjøre det samme med våre.

New Hashtag: #inittogether

//Marthe

NYFORELSKET!!!

#annonse

Jeg elsker å kjøre bil!!

Det er noe med det å sitte i en bil og kjøre fra A til B med favorittlåtene så høyt at du bare vil synge med for full hals, uten at noen klager på støynivået! Eller å kjøre til sommerhuset på Sørlandet eller hytta på fjellet og bare nyte synet av Norges nydelige natur som suser forbi og glede seg til en helg med bare kos og chill.

Desto eldre jeg blir, desto mer kresen blir jeg til hvilken bil jeg faktisk kjører! Jeg stiller for eksempel mye strengere krav til sikkerhet – spesielt etter at jeg fikk barn selvfølgelig. Nå for tiden kjører jeg lykkelig rundt i markedets mest avanserte småbil, og kan endelig røpe at jeg er så heldig å ha blitt ambassadør for nye Ford Fiesta denne høsten. Og halleluja, jeg er rett og slett litt nyforelsket i min nye, røde bestevenn; en Ford Fiesta Titanium.

Jeg kjører generelt ganske mye, spesielt bykjøring, og jeg må si at denne lille rakkeren rett og slett gjør livet mitt litt enklere for meg for tiden! For selv om jeg faktisk må innrømme at jeg er en jævel til å lukeparkere (not kidding!!), så har denne herligheten parkeringsassistanse så den kan så godt som parkere seg selv, og for en med rygg-og nakkeproblemer er det ekstra digg med blindsonevarsler i sidespeilene, så jeg ikke trenger å vri av hodet for å dobbeltsjekke om det ligger en bil ved siden av. I tillegg har den mange andre funksjoner jeg gleder meg til å fortelle om, men først må vi snakke litt om det fantastiske eventet Ford of Europe arrangerte tidligere i sommer!!

Jeg og andre norske og internasjonale influencere og journalister ble invitert med på en helt fantastisk tur i Valladolid i Spania. En liten, sjarmerende landsby nord for Madrid. Vi bodde på et gammelt kloster fra 1700-tallet som var så vakkert at jeg holdt på å miste pusten!!!! Stedet skapte en fantastisk ramme rundt lanseringen av de fem nye Ford Fiesta variantene Titanium, ST-Line og Vignale – samt preview av Fiesta ST og Fiesta Active som lanseres neste år.

Jeg har tenkt at det sikkert ikke er så lett å finne ut hvordan du skal få jenter til å interessere seg for bil og bilkjøp. Selv er det ikke så ofte jeg blir fersket i samtaler som omhandler hestekrefter og motor akkurat, men når det gjelder design, form, lyd og farge – da er jeg plutselig en langt bedre lytter! Derfor synes jeg Ford var supersmarte da de hadde bygget opp et teknologi eller "Experience Center" der alle kunne oppleve bilen på en litt annerledes måte. Ulike rom på senteret presenterte ulike deler av bilen. Et rom kunne for eksempel minne om et spøkelseshus på Tivoli, der du går inn i total mørke. Her måtte du bruke sansene til å føle deg frem i gangene som var dekket av ulike materialer brukt for å bygge en Ford Fiesta. Veldig kult!

En annen kul måte å tilnærme seg de ulike modellenes egenskaper på, var ved bruk av smak. Alkoholfrie drikker med frukt- og grønnsaksmak blandet med flytende nitrogen ble linet opp, og hver modell hadde to ulike signaturdrikker man skulle gjette seg frem til! Ikke for å skryte, men jeg klarte alle sammen, haha!!

Må nevne lydanlegg-rommet også! Nye Ford Fiesta er tilgjengelig med B&O PLAY-anlegg med superbra lyd, men dette må jeg skrive om senere, for nå må jeg nesten løpe ut i sola og nyte de siste soldagene før høsten og kulden tar helt overhånd! Jeg har heldigvis rattvarme på min nye Fiesta, så nå kan vinteren bare komme!

I'M READY FOR YA!!!

Men er dere keeneyy på en testdrive, så ikke nøl med å ta kontakt med din nærmeste Ford-forhandler (som du kan finne på Ford.no), så hjelper de deg å finne hvilken modell som passer best for deg!!

Vroom Vroom!!

/Marthe

THANX FOR NOTHING, APPLE NORGE!

Tusen takk til Apple Kundeservice for verdens mest rævva og inkompetente service ever!

"Oi, nå er hun sur", tenker du kanskje, og ja, det er jeg for faen! Faktisk koker det så inni H….. inni hodet mitt, at jeg skriver dette innlegget mens jeg har ventemusikken for hundrede gang i øret mens disse "rådgiverne" setter meg over som en kasteball fra avdeling til avdeling, og tilbake til den førsteavdelingen igjen før de bouncer meg videre til en fjerde!

For femte gang!!

Den siste uken har jeg sikkert snakket med 25 ulike "rådgivere" og "seniorer" på ulike avdelinger, og alle er like irriterende lite kapable til å løse problemet, og snakker med de like irriterende "forståelsesfulle" stemmene sine og bruker akkurat samme ord og uttrykk de sikkert har lært å indoktrinere i språket sitt med, på det irriterende lavmålet av et "slik snakker du med kundene uten å faktisk løse problemene deres"-kurs da de startet å jobbe der.

Let me represent the facts & the problem:

Forrige uke skulle jeg betale endel regninger, og merket at kontoen var mere glissent enn jeg hadde forventet. Faktisk nesten 10.000 kronascher var blitt trukket/reservert fra APPLE ONLINE STORE EUR, uten at jeg har kjøpt en dritt!! Har aldri kjøpt noe der, har aldri hatt en konto der og kommer aldri til å ha det i fremtiden heller for å si det sånn.

Jeg ringer Apple Norge Kundeservice første gang for 1,5 uke siden og forklarer hva som har skjedd.

I løpet av to timer blir jeg satt frem og tilbake til ikke mindre enn 12(!!) personer, der jeg må forklare problemet gang på gang, og hver eneste "saksbehandler" sier at de "forstår frustrasjonen min såååå godt", men de har ingen autorisasjon til å gjøre noe, men at de skal sette over til noen som kan hjelpe meg.

Til slutt sier sistemann at de ser at dette tydeligvis er en svindelcase, og at jeg må ringe banken og be de oppheve reservasjonen.

Jeg ringer så banken som sier at de ikke kan gjøre noe før Apple selv sender en mail der de bekrefter at dette skal gjøres. Jeg ringer tilbake til Apple, som selvfølgelig nå har stengt.

Prøver igjen dagen etter, og må på nytt forklare saken 147 ganger til like mange ulike behandlere inntil de finner ut at avdelingen som kan gjøre noe, har lørdagsstengt. Ring tilbake på mandag!

Jeg ringer på mandag, må på nytt fortelle casen 148 ganger til like mange idioter, før sistemann sier de trenger et autorisasjonsnummer fra banken, for at de skal kunne sende riktig informasjon. Jeg ringer banken, og etter å ha bedt Apple ringe meg opp, så jeg slipper nye runder med nye saksbehandlere, ringer han meg faktisk opp, og lover at de skal sende mail og få ordnet dette. Men avdelingen som tydeligvis må utrette dette, trenger tydeligvis minst 48 timer på å gjøre dette. Altså to dager trenger de på å sende en mail som tar under to minutter å skrive.

Min 7 år gamle datter hadde sikkert brukt ett!!

Jeg spør om de kan sende meg en bekreftelse når de har fått sendt avgårde mailen, men nei, det kan du tro de ikke kan gjøre.

Why The Fuck Not, spør jeg, i et litt under middels hyggelig toneleie. Nei, sånn funker ikke systemet til Apple får jeg som svar tilbake.

Fem dager senere er fremdeles ikke pengene tilbake, og jeg ringer Apple igjen, forklarer problemet for n'te gang til en ny behandler, som selv om han har saksnummeret mitt og casen min skriftlig foran seg stiller de samme dumme spørsmålene jeg har svart på en million ganger.

Hva er tlf.nr ditt?? -Det står rett foran deg, din jævla nørd!

Hva er mailadressen din? -Er du seriøs?? Kan du ikke lese bør du bytte sommerjobb!!

Han sier han ikke får gjort noe og "forstår frustrajonen min", men må dessverre sette meg over til en annen.

Nå rabler det totalt for meg og den neste jeg snakker med nå, tror jeg kanskje hadde ønsket han aldri gikk på jobb den dagen.

Den gjøken jeg nå snakker med stiller de samme spørsmålene som alle andre, og "skjønner frustrasjonen min" som alle andre har sagt, men dessverre er den avdelingen som kan gjøre noe gått for dagen, så jeg må ta kontakt over helgen igjen.

Nå går Marthe bananas klikkings på denne senior rådgiveren (som jeg tror bare er et fancy ord for sommervikar, de har jo hverken kunnskap, autorisasjon eller kjenner på noen som helst ansvarsfølelse for å få løst saken! Orker ikke å gjenfortelle hva som kom ut av denne trønderkjeften, men mener å huske at ord som idiotgjøk, inkompetene sommervikarer og møkkaservice ble nevnt kanskje opptil flere ganger.

Jeg spør om navnet til personen jeg snakker med , men det kan han ikke oppgi. "Har du en sjef jeg får prate med"? "Nei, vi er alle seniorkonsulenter her, og det er det høyeste du som kunde kommer!" "Men når jeg har snakket med nærmere 30 behandlere uten at noen av dere kommer med en løsning, ser dere vel selv at dere kanskje på gå et hakk lengre opp på stigen for å finne ut av dette??" Men nei da, sånn fungerer det ikke hos Apple. Jeg spør han om hvem som er adm.dir hos Apple, men det vet heller ikke min meget kompetente senior rådgiver.

Jeg sier jeg ikke gidder å bruke flere minutter av livet mitt til å kaste det bort på få ubrukelig informasjon av håpløse Apple-dudes, og får som svar at de kanskje kan ringe opp meg på mandag? Nei, heisann, strålende forslag! "Ja, ring meg når du har en løsning!" "Ja, nå har jeg fri på mandag men jeg får en kollega av meg til å ta kontakt".

Aaaaaaaaaaaargh!!!!! Enda en ny person å forklare til altså!!

Sent mandag formiddag ringer en ny kar og spør de samme spørsmålene jeg nå har svart på EN JÆVLA FØKKINGS MILLION GANGER, og avslutter med at han sier han må sette meg over til salgsavdelingen.

"Nå ringer du for F….opp den salgsavdelingen selv, og ringer meg tilbake når du har et seniorsvar å kome tilbake med. Jeg tenker ikke å ta en eneste telefon til, med mindre det er til pressen for å oute hvor jævlig tjenestene til Apple suger"!

Når han ringer tilbake har han et nytt svar jeg ikke har hørt før. Jeg må anmelde dette!! "Anmelde hvem da?? Et svindle-spøkelse eller Apple?? Og hvordan løser dette problemet på noen som helst måte"??

Det hadde han ikke noe godt svar på.

Når jeg forteller at banken insisterer på at det eneste som trenger å gjøres, er at Apple sender denne bekreftelsesmailen for å heve reservasjonen (som forøvrig behandler nr.38 eller deromkring også foreslo og lovte han skulle gjøre), får jeg ikke noe godt svar tilbake. Jeg må visst anmelde, men han har ikke noe godt forslag på hvem!!

I nesten to uker nå har 10.000 Kr vært reservert på kontoen min i Apple Online Store Europa sitt navn, og det provoserer meg så sinnsykt at et så stort firma som Apple er så sjukt evneveike på et så enkelt problem det i utgangspunktet er veldig lett å løse!

Send den jævla mailen til banken liksom!!

Jeg begynner å tro at jeg aldri kommer til å få se disse pengene igjen, men jeg kan love dere at siste ord ikke er sagt.

Tenk om jeg feks. var en enslig to-barnsmor som hadde spart opp noen lapper for å gjøre noe hyggelig med barna, for så å bli satt i en posisjon der barna blir fratatt dette pga Apple.

Nei, Tv2 Hjelper Deg, eller et eller annet skjelle-ut program: CALL ME, because Houston, we have a føkkings problem over here!

Og i mens: Apple-dere kan gå å ta dere ei bolle, for dere suger!

Sorry, not Sorry!!

Ikke så vennlig hilsen fra en drit misfornøyd kunde som fremdeles mangler 10.000 lapper på kontoen sin!

HAR DET VIRKELIG TØRNA FOR MEG??

I går skjedde det noe veldig spesielt…

Jeg og datteren min var ute og trillet i solskinnet, og jeg husker at jeg spesielt tenkte at fy søren så heldig jeg er. For selv om jeg har slitt mye med sterke smerter i rygg og nakke de siste årene, har jeg innimellom veldig bra dager også. Og i går var en sånn dag.

Jeg følte meg faktisk i så god form at jeg bestemte meg for å trille bort det lille kvarteret bort til Sats, i tillegg til selve styrketreningen. Så smilende og glad for at jeg var bra nok til en styrkeøkt for første gang denne uka, begynte jeg samtidig å kjenne på en litt urolig følelse jeg ikke skjønte helt hva var eller heller klarer helt å beskrive.

Når vi så kommer til treningssenteret har jeg selvfølgelig glemt å sjekke når Mini Sats stenger, og i det jeg runder hjørnet ser jeg de slukker lysene og stenger! Jeg kjenner umiddelbart at jeg blir (helt urasjonelt mye) skuffa, sint og irritert. Jeg trenger å trene for å holde kroppen i sjakk, og nå får jeg ikke den økten jeg trenger for å holde smertene borte?? Jeg kjenner jeg får litt panikk og det knyter seg fullstendig bak skulderbladene, og for å prøve å tenke på noe annet går jeg ned på Lagerhaus for å shoppe!

ET ELLER ANNET!

De har helt sikkert noe jeg trenger til hagen eller verandaen!

Jeg har aldri vært en obsessive shopper, men tar meg faktisk i å føle for å kjøpe hele butikken denne dagen. Og jeg endte jo opp med altfor mye, men heldigvis og flaks for at det bare ble ting vi faktisk trengte.

Hell i uhell kan man si.

Datteren min hadde klart å miste kosen sin under trilleturen tidligere, så for å unngå at hun får en total melt-down i løpet av hjemturen, går jeg bort mot Babyshop og møter tilfeldigvis på Synnøve Skarbø med en venninne og slår av en prat med de. Hører meg si blant annet at luking og hagefixing nesten er som yoga for hjernen. Som jeg virkelig mener!! Burde dog innsett at jeg allerede burde ha sittet nettopp i dette blomsterbedet akkurat nå, istedenfor å rote rundt på et slitsomt kjøpesenter stappfullt av shoppestressa mennesker!

Men det vet jeg ikke enda…

Jeg betaler meg ut av en potensiell cry-baby situation, og går bort på Lefdal for å bytte ut noen gasspatroner til Soda Streameren. Men de er tomme!

Tomme!

Det skulle ikke mere til.

Jeg kjenner tårene begynner å presse på, og kjenner meg så klaustrofobisk at jeg omtrent løper ut av butikken!

"Jernia! Der må de ha det!", tenker jeg og stiller meg bakerst i køen og nærmest tripper av utålmodighet og uro. En dame tråkker meg på tærne i dét hun går forbi meg, og istedenfor å si "Det går så fint atte", "Ikke tenk på det lissom" når hun unnskylder seg, glefser jeg et eller annet jeg ikke husker hva var tilbake istedenfor.

Men tror ikke det var spesielt hyggelig for å si det sånn.

Mens jeg betaler synes jeg han som jobber der ser veldig rart på meg. Altfor intenst. Shit, han kommer til å angripe meg. Jeg må komme meg ut.

Det begynner å summe i ørene mine. Gulvet gynger under meg, og jeg tar vogna og småløper bort til…Ja, hvor skal jeg egentlig? Har jeg bilen her? Hvor har jeg parkert? Herre gud, hvorfor husker jeg ikke hvor jeg har parkert?

Datteren min begynner å gråte. Hun er sulten. Ok! Kjøpe noe mat først! Hva da?? Eneste mulighet i nærheten jeg ser blir liksom pølse på Narvesen, kanelsnurr på bakeriet eller Mc Donalds, og jeg blir helt stressa. Sykt skjelven og faktisk kvalm av antallet mennesker som står og bestiller på Mæccer'n, begynner jeg å hive etter pusten. Brystet snører seg helt sammen, venstre armen begynner å prikke og jeg klarer ikke gå av flekken. Inntil noen klapper meg på skulderen og jeg skvetter så fælt at jeg nærmest hopper to meter opp i lufta og bort. Jeg snur meg klar for å angripe ved å lashe ut en arm, da en mann smiler til meg og gir meg en drikkeflaske datteren min har mistet ned på gulvet. Jeg klarer ikke å takke han, men løper ut av rommet og blir stående å gråte og hyperventilere da jeg skjønner at jeg må ringe mannen min.

Det har skjedd noe rart med meg og jeg trenger rett og slett hjelp.

Jeg tør ikke være alene med datteren min sånn som jeg er nå.

Jeg er ikke skikket til det.

Jeg skammer meg…

Når mannen min kommer ikke lenge etterpå, har jeg allerede begynt å komme meg litt til hektene igjen, men jeg kjenner fremdeles på en veldig redsel. Hva skjedde akkurat nå?

Har det tørna for meg??

Begynner jeg å bli helt kokko liksom??

På veg til bilen møter jeg en venninne, som spør meg hvordan det går. "Det går ikke", sier jeg! "Tror det akkurat klikket for meg", og ranter videre om hva som skjedde. Men jeg merker jeg har vanskelig for å snakke, finner ikke de riktige ordene…Hun smiler, og sier jeg har et panikkangstanfall.

Panikkangst. Anfall.

Jeg har jo hørt om det. Har selv flere "angster" for ting, og tuller ofte om at jeg får angst og indre uro av, ja, veldig mye egentlig, haha!

Men anfall??

Meg?

Nå??

Whyyyy?

Hun sier det er stress. Helt sikkert. Mange som får det. Men det er ikke farlig.

Da jeg kom hjem, la jeg meg etterhvert i badekaret for å prøve å slappe av, og endte opp med å fortelle litt om det som hendte på instastory. Og tusen hjertelig takk til alle dere som har skrevet tilbake med egne opplevelser rundt dette eller bare vil støtte! Betyr så mye for meg! Og alle sier det stort sett er relatert til stress og at med litt hjelp kan man unngå at det skjer igjen.

Jeg har alltid vært pro for å snakke ut om ting MENS man faktisk står midt I noe vondt og vanskelig også, og ikke bare alltid se tilbake på de tunge hendelsene. Jeg har gjort det et par ganger før her inne, selv om hovedfokuset på den lille bloggen min tross alt dreier seg om mote og livsstil, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen også.

Slike innlegg er kanskje litt mye og too much information for noen, men bloggen her er mitt eget lille fristed der jeg kan skrive om absolutt alt jeg ønsker å snakke om, eller om absolutt ingenting hvis det er dét jeg føler for også. Og helt ærlig blir det veldig mye av det siste i en hektisk hverdag. Jeg håper dog at kanskje én hvertfall, som leser dette, kan føle seg litt mindre alene i dag. Psykiske temaer er så tabu, at jeg tror mange må skjule tilstander eller tanker man kunne hatt best av å få delt med noen andre.

Jeg kjenner meg på ingen måte skamfull nå i ettertid over at dette skjedde. Ingen kan overstyre kroppen når den sier i fra. Men det jeg lurer er hvorfor det skjedde?

Dette skal bli noe for terapeuten min, som allerede hjelper meg fra før med bl.a smertemestring, å ta tak i tenker jeg. Og ikke minst for meg selv også.

Anfallet gikk over nesten like fort som det kom, og det hele føltes litt uvirkelig og nesten litt komisk når jeg tenker på hvor "crazy" jeg følte situasjonen var.

Jeg har googlet det endel, og kom over en artikkel der det står at slike anfall kan oppstå av en rekke ulike grunner, men at langvarig fysisk smerte kan være en av de. Er ikke så unaturlig å tenke at det kan ha spilt en rolle her!

Jeg er rett og slett vanvittig sliten av å ha konstante vondter, og stressnivået øker dess høyere smertenivået kommer på. Så at jeg blir litt "gæærn" innimellom er kanskje ikke til å unngå.

Samtidig er jeg så utrolig takknemlig for at jeg ellers er frisk. Her om dagen så jeg dokumentaren om Thea Steens kreftkamp, og jeg satt og gråt nesten hele filmen. Å se henne kjempe så tappert for selve livet, gjør sine egne vondter veldig små og bagatellmessige i forhold.

Men det er dog en virkelighet likevel man må forholde seg til, og jeg må kanskje finne bedre løsninger på å håndtere akkurat dette aspektet i livet mitt akkurat nå.

Derfor kunne det ikke vært bedre timing at jeg fikk i bursdagsgave av mannen min noe jeg har ønsket meg lenge. En yoga-retreat i Las Mesas i Spania, ledet av yoga-guru og venninne, Vibeke Klemetsen, i starten av mai. I tillegg til yoga og fokus på healthy green living, blir det også mye hesteridning. Så for en gammel ridejente som meg, kunne jeg ikke gledet meg mere.

Satser bare på at kroppen tåler å sitte på hesteryggen igjen.

Hvis ikke, klikker det for meg;)

God søndag!!

Klem//Marthe