Goood påske!!
Nå har vi endelig tatt en etterlengtet påskeferie, og hele familien har dratt til Trysil der vi skal nyte to netter på hotell før vi skal tilbringe helgen hos et vennepar.
Da vi kom opp i går dro vi rett til spa-og basseng området, og barna elsker bassenget her hvor man også kan svømme ute!
Jeg og Emma Lou tøffet oss litt med å gå ut i -6 grader i bare badetøyet før vi løp inn i saunaen igjen, og vi rakk til og med å knipse litt tullebilder av hverandre- mens vi hakket tenner, hehe…
Plutselig fikk jeg en følelse av at jeg var klar for å dele noe jeg har hatt på hjertet en stund, men syntes det har vært såpass vanskelig å deale med det selv at tiden har liksom ikke vært moden. Men jeg synes det må være rom for å være åpen om ting når man står I noe også, ikke bare lenge etter når alt er bra igjen…
Det var kjempeskummelt, og jeg vurderte å slette det med én gang jeg la det ut, men tilbakemeldingene kom så raskt og var så overveldende hyggelige at jeg ga F…og lot den stå…
Og alle meldinger, kommentarer og dm’er, viser at jo mer åpen man er, viser det seg alltid at det er flere som står i samme situasjon eller kan kjenne seg igjen i deler av historien. Ofte er ting som er vanskelige å snakke om veldig skambelagt, men ved å tørre å dele tror jeg vi kan slå sprekker på dette skamtrollet, og samtidig inspirere hverandre gjennom både gode og mer utfordrende tider…
Nå går historien min nesten tjue år tilbake tilsammen med de utfordringene som har kommet min veg, og herregud for en sinnsyk digg og fantastisk mann jeg har som har stått som en klippe hele veien. Shit, jeg er forelska ass!! Han fortjener en partner som tar godt vare på seg selv, og det skal han fader meg få!!
Og han skal definitivt få et ekstra stort påskeegg i år…
Her er gårsdagens instagramtekst:
«Litt skummelt å dele og legge ut, but here it goes…Dette er ikke et «se på meg og kroppen min» bilde. Eller jo, på en måte er det dét. For jeg har ikke alltid lyttet til og respektert «huset» jeg bor i, og den har heller ikke alltid spilt helt på lag med meg. I tjue-årene strevde jeg med spiseforstyrrelser, men ble heldigvis frisk etter ti lange år ved hjelp av mine støttende nærmeste. I tredveårene har vi gått i gjennnom mange år med ufrivillig barnløshet og mistet seks på veien. Til slutt var vi så utrolig heldige å få vår eldste datter, Emma Louise. Men mammaen hennes ble etter fødselen brått syk av borreliose etter flåttbitt, og var mer eller mindre sengeliggende i ett år. Det tok tid å bygge opp både psyken og det fysiske etter ett år med mange kjipe symptomer, tilstander og medisiner, og kortisonen var ekstra raus med å gi meg en endelig matchvekt på 97 kilo. Da jeg til slutt ble friskmeldt kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvor vektnålen stoppet, jeg var bare så uendelig takknemlig for å bli frisk og for å ha overvunnet nok et hinder. Og få lov til å bli mamma og kjæreste på ordentlig igjen. Jeg vet ikke helt hva som er grunnen til at jeg etter fødselen av Olivia har slitt med så mye smerter i alle ledd og muskler som jeg har gjort, men jeg gjetter at kroppen min er litt sliten etter alt den har gjennomgått. Men jeg gjorde endelig noen viktige valg for meg selv for noen år siden, og ett av de var å begynne å spille ball MED kroppen min igjen…Jeg kunne omtrent høre at kroppen min bønnfalt meg om mere styrke og kjærlighet, og endelig følte jeg meg sterk nok til å lytte til den og gi næring til ønskene. Nå har jeg nylig fått diagnosen kronisk muskelsmertesyndrom, som er kjipt i seg selv, men den beste delen av det er at trening og kosthold er den beste medisinen. Så selv om jeg har både kjempegode og mindre gode dager, er jeg nå veldig glad for at jeg tok de valgene jeg tok, og at fysisk aktivitet og mat er blitt en god venn igjen. Kroppen min er på langt nær en perfekt kropp, men det er min kropp, og siden vi er stuck sammen i forhåpentligvis mange år til, skal i hvertfall jeg gjøre mitt til at den smiler mest mulig fremover. God påske alle sammen🐣//M»
