Allerede nå kan jeg checke av et punkt på bucketlista mi, og det er å knekke noe av denne "yoga-gåta" alle jeg kjenner som praktiserer det ofte alltid snakker om.

Å komme i kontakt med seg selv og kroppen sin.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og i dag gråt jeg som et barn etter endt morgenøkt!

Tårene trillet på slutten av timen, og jeg klarte ikke å stoppe de.

Vibeke (Klemetsen, venninne og instruktør) sa på forhånd at noen ganger kan man få en slik reaksjon etter en session. Jeg må innrømme at jeg i mitt stille sinn tenkte at dét høres jo litt merkelig ut. Er man ikke bare veldig happy når treningen er slutt og kroppen føles mye bedre etter å ha fått strukket, bøyd og tøyd seg i de merkeligste posisjoner??

Jeg vet ikke hvordan det er for andre som har hatt lignende reaksjon, men da jeg lå på slutten av timen i en hvilepose, fikk jeg en kjempereaksjon, der flere av de vonde episodene i livet mitt flashet tilbake i revy.

Alle de gangene jeg har mistet enten et ufødt barn, eller måtte føde fordi det ikke var levedyktig.

Spiseproblemene jeg slet litt med i 20-årene…

Året jeg var sengeliggende med borreliose.

Mange år med mye gründer-jobbing.

Eller nå de siste årene jeg har slitt med mye smerter i rygg og nakke.

Alt jeg har glemt og fortrengt kom plutselig tilbake.

For det har jeg alltid gjort. Prøvd å legge ting bak meg så fort som mulig, og bare gunne på videre. Uten å egentlig puste engang.

Det har vært en fin overlevelsesmekanisme.

Det har jeg overbevist meg selv om hvertfall.

Men jeg har tydeligvis ikke klart å lure kroppen min like godt.

Jeg kan bli helt kokko av smerter noen ganger, men yoga blant annet har det siste halvåret hjulpet meg mye med å håndtere det sånn nogenlunde.

Men i dag opplevde jeg faktisk at alle smertene jeg opplever på daglig basis bare forsvant, i en liten stund hvertfall, i en storm av følelser og tristesse, men også i en stor takknemlighet over hvor mye kroppen og hodet mitt faktisk har tålt gjennom alt som har skjedd som egentlig har vært litt vanskelig.

Og det var så vondt, men så himla deilig på samme tid.

Jeg tror stikkordet er å puste.

Sånn på ordentlig.

Ikke bare overfladisk helt øverst i brystet.

Tror rett og slett jeg ikke har pustet helt ned i magen på veldig mange år.

Men det vil jeg bli flinkere til.

For det funker tydeligvis.

Namasté og ha en nydelig dag videre.

Klem//Marthe