De to siste dagene er jeg ufrivillig blitt nødt til å holde meg hjemme, og mistet både Side2 Nettavisens sitt fantastiske 10års-jubileumsfest på torsdag, og på fredag en kompis sin bursdagsfeiring da jeg sovnet kl.19…:/ Jeg klarer nesten ikke gjøre noe fornuftig for tiden, spesielt på kveldstid!! Hadde faktisk glemt hvor mye hormoner og graviditet kan “herje” med kroppen din, men minnene har kommet friskt tilbake kan du si, med konstant kvalme, oppkast og trøtthet. I tillegg har leggene mine hovnet opp til dobbel størrelse, og puppene har vokst til det tredobbelte og er så sykt vonde at jeg må sove på ryggen, som er skikkelig dritt for en “fosterstilling-person” som helst vil spoone hele natten. Den fine, glødende huden, og det glatte håret alle snakker om at alle får når man går gravid, har ikke fått helt uttelling her i huset! Jeg har like mange utbrudd i ansiktet som en hormonell tenåring, og håret har fått en merkelig stålull-konsistens, så joda, jeg føler meg utrolig fresh om dagen;) Har såvidt hatt litt energi til å begynne påskepakkingen til vi stikker til Bali i morgen, men må nok innse at jeg må reise ufrivillig “light” denne gangen, da meste av klærne mine ikke passer lenger og jeg har ikke hatt tid eller ork til å handle inn nytt. Vurderer å ta med meg datteren min sitt leketelt og bare tylle meg inn i det hele ferien, hehe! Men det mest irriterende “graviditets-symptomet” er humøret! Eller rettere sagt, mangelen på det! Jeg er konstant irritert på alt og alle rundt meg, blir ekstremt opprørt av den minste ting og begynte å gråte av en “Britain’s got talent”-audition på YouTube i går! Så du kan si jeg er mildt sagt litt frynsete om dagen, men håper det bare er en liten overgangsfase dette første trimesteret…Tror hvertfall mannen min krysser alt han har for at det snart går over…;) Nå blir det spennende å se om jeg kan få oppdrevet noen støttestrømper til flyturen i morgen, og hvor mange fly(spy)poser jeg må sette til pers før vi når Bali! #hellomynewglamorouslife #buttotallyworthit
God helg til alle dere påskeharer der ute! Håper dere får en deilig og solrik påskeferie med masse fregner på nesen!
Hoping to conquer pregnancy nausea, headacke and fatigué as we’re hading off to Bali tomorrow! Until then, have a great weekend and I’ll see you there;)
Dere som har fulgt meg en stund, fikk kanskje med dere innlegget i fjor høst der jeg fortalte litt om vår kamp for å bli foreldre. Om utallige spontan aborter, “missed abortions” og vår ene lille engel som måtte fødes etter bare 4,5 måned i magen pga av en alvorlig kromosom feil som gjorde at hun ikke var levedyktig.(Har kopiert inn det gamle innlegget nederst i dette, i tilfellet dere ønsker å lese det.)Vi fikk endelig vårt etterlengtede første barn i 2009, etter en 3 år lang prøvelse, men alle forsøk på å gi henne søsken etterpå har vist seg å bli like vanskelig. Vi har forsøkt “naturmetoden”, nye assisterte forsøk, og en runde med et mislykket IVF-behandling, før vi nå i høst bestemte oss for endelig å ta en pause…En laaang pause…Både fysisk og psykisk begynte jeg å føle meg litt utkjørt, og merket at jeg trengte litt tid for å få alt på litt avstand igjen, før planen var å prøve på nytt fra høsten av igjen. Derfor var sjokket mildt sagt stort, da graviditetstesten lyste positiv mot meg for noen uker siden!! Er fremdeles i sjokk, og tenker på alle de gangene jeg har lest om folk som har gått igjennom vanskeligheter med å få barn, og når man nesten har gitt opp, “så sitter’n”! Kan det være at vi er så heldige denne gang at vi slipper sykehus, piller, sprøyter og hormoner? At babyen er frisk og sterk nok til å klamre seg fast i 9 hele måneder? Jeg vet ikke, og det er alt for tidlig å si 7-8 uker ut i svangerskapet, men hcg-nivåene har så langt hatt en positiv kurve, så vi får bare krysse fingrene og alt vi har for at det går bra denne gangen. Noen har rådet meg til å vente til det er “helt sikkert” med å fortelle om graviditeten. Men det eneste jeg vet er sikkert i livet, er at nettopp ingenting ER sikkert, så jeg ønsker heller å dele den gleden jeg føler på akkurat nå, enn å holde det hemmelig, som jeg synes er ganske trist og ensomt i grunn. Dessuten er jeg av den typen som får stor mage veldig fort, og den første “bilringen” har allerede meldt sin ankomst, så blir uansett vanskelig å forklare den store, “oppblåste” magen etterhvert. Du kan bare blame fiberrik kost for så mye,hehe! Og går det ikke veien og vi skulle være så uheldige å miste igjen, er det ikke så mye vi kan få gjort med det denne gangen heller dessverre…Men inntil videre skal jeg nyte å være gravid, til tross for all kvalmen og svimmelheten som hører med…Det er så verdt det, uansett hvilket utfall dette svangerskapet får. Men send oss gjerne en liten positiv tanke på vegen. Hvem vet, kanskje det hjelper??:)
Surprisingly to everyone in my family, I found out I’m pregnant a couple of weeks ago, after years of trying and failing… Crossing our fingers this time around will be different…:) No matter what, I have decided to enjoy the process as it is right now, and channel my positive energy back to the little one. Maybe it’ll do the trick..??;)
Søndag=Familidag, sykkeltur mot Frysja og Maridalen, og obligatorisk mating av ender!
Utdrag fra høstens innlegg om dette temaet:
“….Jeg var faktisk litt extra tørst i går, da jeg håper det er en av de siste gangene jeg kan drikke alkohol på en stund…Jeg har alltid tenkt på at folk ofte snakker høyt om issues, problemer og utfordringer man har hatt først ETTER at ting har løst seg eller det er lenge siden det var relevant. Jeg mener det også burde være takhøyde for å snakke om vanskelige ting når man faktisk står midt i det også, so here it goes…(Hvis du synes det er kleint å lese om litt mere personlige ting, bør du stoppe å lese her;) Jeg er super heldig som har fått en nydelig og frisk datter på 5 år, som er mitt Everything og min største kjærlighet i livet, sammen med mannen min, Magnus. Men veien til å få henne var ikke kjempe enkel, og vi fikk til slutt hjelp for å bli gravide siden jeg hadde en tilstand som heter PSO(http://nhi.no/sykdommer/kvinne/svulster-og-cyster/polycystisk-ovariesyndrom-1377.html). Jeg er heldig og har en mild form for pso, men nok til at det var vanskelig for kroppen min å bli gravid uten ekstra hjelp. I 2008 ble jeg gravid på første forsøk med assistert befruktning, men i uke 12 ble det avdekket at babyen var alvorlig syk. Og etter 5 tøffe uker med mange tårer, spørsmål og undersøkelser ble det fastslått av babyen hadde en alvorlig grad av trisomi 18(http://no.m.wikipedia.org/wiki/Edwards_syndrom) og ikke var levedyktig. Så i uke 18 måtte vi avslutte svangerskapet og jeg måtte føde en pitteliten miniatyr baby jente som fikk ligge i armene mine en liten stund før hun ble tatt hånd om av en skjønn sykesøster som skjønte at dette ikke var en helt enkel opplevelse for mannen min og meg…Det var en tung periode, men vi forsøkte å gå videre med å bli gravide igjen. Dessverre mistet vi to graviditeter til med relativt tidlige spontan aborter i uke 5 og 6, før vi endelig lyktes på fjerde forsøk der Emma Louise klamret seg fast i ni lange måneder før hun endelig kjempet seg ut til en overlykkelig mamma og pappa. Da Emma Louise var et halvt år, ble jeg faktisk gravid “the natural way”. Men siden jeg hadde hatt alvorlige bekkenplager som gjorde at jeg måtte bruke både krykker og rullestol under svangerskapet med Louie, ble jeg sterkt anbefalt å avslutte svangerskapet av alle legene mine, om jeg ikke ville risikere å bli sittende i rullestol over veldig lang tid . Det var et fryktelig vanskelig valg, og jeg gråt i mange dager av dårlig samvittighet for at jeg hadde valgt å prioritere min egen helse foran det lille fosteret…Men jeg tror nå i ettertid at det var en klok avgjørelse, særlig siden jeg også den samme sommeren ble bitt av flott og fikk en alvorlig form for borreliose. Nå blir dette et veldig mørkt innlegg merker jeg, men livet er på ingen måte rosenrødt hele tiden, og personlig fant jeg mye trøst og støtte i å lese andres historier, om folk som hadde gått igjennom lignende ting som meg selv. Så kanskje det sitter noen der ute akkurat nå, som har opplevd noe av det samme som jeg har, og som kan lese dette innlegget og forhåpentligvis føle seg litt mindre alene…Uansett hvor mange bra folk man har rundt seg, tror jeg det er veldig normalt å føle seg litt ensom når helsen svikter og kroppen lever sitt eget liv. Men man kan faktisk finne mye styrke i å lese om eller snakke med andre som har gått igjennom de samme utfordringene som en selv.Nå ble jeg endelig 100% symptomfri julen 2010, etter 1,5 år med lammelser, utmattelse og sterke anfall,- og jeg har virkelig nytt hvert eneste friske sekund siden. I fjor fikk jeg også beskjed om at jeg etter å ha gått ned en del i vekt, ikke har pso lenger. Så i praksis burde jeg kunne bli gravid uten noen form for lege assistanse, noe jeg også ble i mars i fjor. Jeg var hele tiden livredd for å miste babyen det første trimesteret, men alt så bra ut på alle ultralydene hele vegen…Inntil uke 12… På tre måneders ultralyden viste det seg at bebissen hadde sluttet å utvikle seg og at hjertet hadde sluttet å slå…Jeg og mannen min ble naturligvis helt knust igjen. Akkurat på den tiden fikk også min mor beskjed om at hun hadde fått kreft, så det ble en mye tøffere sommer og høst enn man kunne ha ønsket seg. I tillegg til at vi hadde mistet babyen, fikk jeg alvorlige blødnings komplikasjoner når jeg måtte abortere, så det ble et dramatisk døgn med ambulanse, blålys og sykehus, før de fikk kontroll på situasjonen. På ett tidspunkt hadde jeg visst 8 % i blodprosent, mener jeg å huske, som var akkurat på grensen til at jeg heldigvis slapp blodoverføring. Etter denne opplevelsen har ikke kroppen min klart å bli gravid igjen, så nå er vi midt inne i en spennende prøverørsperiode, og i morgen skal de hente ut egg. Om befruktningen blir vellykket, settes de inn igjen på mandag, før to nye nervepirrende uker venter før vi vet om Emma Lou endelig kan bli storesøster og vi kan ønske et nytt familiemedlem velkommen i løpet av 2015. Folk er ofte veldig hemmelighetsfulle rundt prøverørs forsøk, og egentlig graviditeter generelt. De fleste pleier ikke å si noe før det har gått tre måneder, og man kan føle seg mer sikker på at det ikke går galt. Men jeg føler jeg har gått igjennom så mye, og så mange ganger, at jeg nesten er litt nummen og følelsesløs rundt temaet. Jeg er så vant til skuffelser og sorg, at jeg vil bli flinkere til å leve i nuet. Leve mere åpent og ærlig, enn å holde tilbake i et forsøk på å beskytte meg selv. Jeg tror det er mer å hente på tørre være litt “out there” enn å trenge meg inn i en beskyttelsesboble, for livet finner en uansett hvor man gjemmer seg, så jeg vil velge å leve og ta avgjørelser som gjør meg lykkelig, heller enn å tenke på hva som er “normalt” å si og gjøre. Så kommer det kanskje en baby til slutt også…om det er meant to be…Og skulle det ikke skje, kan jeg fremdeles føle meg som verdens heldigste mamma til Emma Lou-og i tillegg er jeg helt frisk, som står på toppen av lykke- og takknemlighets lista mi. I tillegg er min mor også nå erklært kreftfri, så nå håper jeg hele familien min kan gå noen veldig fine, og om jeg skal være helt ærlig, vefortjente år imøte…Det ønsker jeg virkelig for deg og dine også! Ha en fortsatt nydelig dag, og gjerne si høyt til deg selv noe du er ekstra takknemlig for i dag, og kryss fingrene for meg i morgen;) Klem fra en litt mer enn normalt personlig Marthe”…
This week is crazy busy, with many “secret” projects going on! Can’t wait to tell u, but it means it won’t be that much time for blogging! Therefore I wish you all a great week, filled with some spring-lovin’!!
Jeg har vært mye syk i løpet av mitt voksne liv, med alt fra spiseproblemer i tjueårene, borreliose av flåttbitt og flere spontanaborter i tredveårene, og har generelt et ganske lavt immunforsvar så jeg får alt som går og enda litt til…Men jeg er jammen heldig som har verdens go’este lille familie, som alltid passer på hverandre, og gjør motgang enklere å deale med…Håper du også har gode venner eller familie rundt deg, som kan plukke deg opp når du er nede, og le med deg når livet smiler…:)
Ha en fin helg x Be kind to eachother
Did a family shoot for a magazine coming out in april last week, and the photographer was sweet enough to do some extra private ones as well. Thank u so much, Gry Traaen! Feelin’ lucky to have these two in my life…
Hva skal en gjøre når man er allergisk mot alle typer gull, og ikke får brukt gifteringen sin?? Man tatoverer en!!;)
Jeg har snart vært gift i 10 år, og har hatt to forskjellige gifteringer, men reagerte på begge. Dro til en hudlege som testet meg for gullallergi, og joda, denne jenta tåler hverken gult eller hvitt gull, så har ikke kunnet brukt gifteringen min på mange år! Så i går spurte jeg på hotellet om de visste om en bra tattoo-shop, og 20 minutter senere ramlet jeg inn i en dunkel sjappe i Soho, og sa: Hi, I’m allergic to my wedding ring, can you tattoo one?? De så litt rart på meg først, men en dude med sølvgrill i kjeften, og tatovert herfra til månen, utbrøt:” That’s really cute, we can do that”. Ble litt satt ut av at han ser ut som verdens skumleste bad boy, og brukte ordet “cute”, men tenkte at jeg sikkert er i gode hender.
Since I’m allergic to all types of gold, I haven’t been able to use my wedding ring for many years, so yesterday I came up with an alternative solution; why not tattoo one? Was taken well care of by the guys @firthstreettatto in Soho, and I couldn’t be more happy ’bout the result!
Tried to keep a brave face, but it really did kinda hurt!! #Aoouuch
Is it a chicken’s foot?? No, it’s mah hand and my new “wedtattoo-ring” manifested with our initials;)
Jeg elsker merkedager!! Og Valentines Day står høyt på lista over de jeg liker aller best! Har mange venner som synes det er en helt tullete dag, der vi bare lures til å bruke masse penger på blomster, kort og gaver. Men jeg synes det er dødskoselig med en dag man kan gi litt ekstra oppmerksomhet til noen man er glad i, selv om man selvfølgelig bør være flink til det i hverdagen også. Mannen min har egentlig ikke vært noen særlig Valentine’s fan heller, men tror jeg har klart å omvende han litt, siden jeg fikk en to meter lang “ballongblomst” på døra,hihihi. Feiret ellers dagen med to vennepar, en digg hjemmelagd tre-retters, masse god vin og spørrespillet “Etterpåklok”.
Celebrated Valentines with mah boo, good friends AND a two meter tall “balloonflower”! I’m such a sucker for romance! I know, it’s supercheezy, but I don’t care-still lovin’ it, hehe!
Jeg er blitt en nyfrelst fjell-Finn!! Så ikke den komme senest for bare noen uker siden da jeg skrev et innlegg om “gale nordmenn” og våre skivaner. Men etter å ha stått litt på nedover-ski i barnebakken denne vinteren med datteren min, har mye av skiskrekken min rett og slett forduftet! Jeg klarer faktisk å lire fra meg noen glis også mens jeg kappkjører med 5-åringer(og taper!;) Men jeg virkelig storkoser meg, så nå er det helt ville tilstander i Casa Valeberg om dagen med en ekstremt happy husbond som endelig, og veldig etterlengtet og ikke minst velfortjent, får kommet seg mye mer på fjellet enn før. Men ikke alt har vært bare glede og latter denne uka dessverre. På fredag døde katten vår, Ola, etter et litt spontant dyrlege besøk, der de avdekket en kreftsvulst på størrelse med en appelsin. Så etter 11 fine år, med verdens rareste, men fineste pus, måtte vi ta farvel med han samme kveld. Etter mye hiksting og gråt, var det veldig deilig å “rømme byen”, mot en helg på Norefjell med familien.
Celebrated Mother’s Day with a family get-away weekend at Quality Resort & Spa Norefjell in the mountains. After loosing our cat on Friday after 11 years, to cancer, it was the perfect recipe for both body, soul and mind.
In love with my new ski gear from Peak Performance!
Har aldri vært på Norefjell før, men veldig praktisk at det bare er halvannen times kjøring unna Oslo, da er det litt lettere å dra på litt mer spontane turer også. Det var meldt storm og drittvær, men vi kom frem til blå himmel og litt vind, så topp stemning!
Norefjell is only a ninety minutes drive from Oslo, so perfect for spontanious get-aways!
Ble veldig positivt overrasket over standaren på rommene, og ønsker meg nå et badekar på mitt eget soverom;)
Really liked how the rooms were decorated! May I please have a black bathtub in my own bedroom, please??;)
Våknet søndags morgen til en veldig oppspilt liten frøken og en hot n’ handsome dude som hadde laget en deilig morsdagsfrokost. Og den lille hadde også nettopp mistet sin første tann, så det ble mange brede og tannløse smil den morningen,tihi. Var så heldig å få noen timer på Spa i morsdagsgave, som virkelig var balsam for både kropp og sjel. Skal du dit anbefaler jeg å booke Karolina, som gir type verdens beste massasjer!!
Woke up Sunday morning to breakfast in bed made by my lill’one and my husband-such a cozy way to start the day. Got a Mother’s Day giftcard to the Spa, and headed there for a facial and a massage. If you ever go there, ask for Karolina who really gives the best massages:)
Tusen takk, Norefjell, hubby og Emma Lou for en kjempefin morsdagshelg:)
Thanks to Norefjell and my family for such a nice weekend in the mountains!
Jeg elsker jobben min! Men noen ganger føles det ut som om jeg har hoppet i strikk -uten å ha festet strikken. Det er litt skummelt å skulle bygge opp to selskaper, uten å egentlig kunne så mye mer enn det å schwunge en sminkekost eller to!! Ok, det er forhåpentligvis satt endel på spissen, men jeg har faktisk aldri fullført en utdanning 100%. Jeg hadde stort sett bra karakterer på ungdomskolen og videregående, ja, språk var jeg rett og slett ganske god i, men for rastløs og udisiplinert til å ta ut hele “mitt potensiale” i følge flere av mine språklærere. Fransk grunnkurs på universitetet holdt jeg ut i et par uker før backpacking i Asia hørtes mye gøyere ut, ex-phil tok jeg bare for “å ta det”, og dro opp bøkene to dager før examen, ga en besvarelse på tre sider, og bestod. Bare så vidt, men jeg bestod…Hoppet innom noen andre fag jeg ikke husker engang, for jeg snudde helt sikkert i døra etter noen få timer eller dager, med følelsen av at dette ikke var riktig for meg, eller jeg kjedet meg…Medievitenskap grunnfag på universitetet og 2 år med journalistikk på MI, er det nærmeste jeg har kommet en fullstendig utdannelse. Men 1,5 år inni det, hadde jeg gleden av å dekke en korpsoppvisning for en lokalavis, og jeg skjønte at her kunne jeg heller ikke bli. Ikke for at jeg synes korps er spesielt superdøvt (jeg har tross alt vært en stolt flaggpike i Steinkjer Skolekorps, selv om jeg rødmet hele 17.mai av å marsjere rundt i et mini-skjørt som med hensikt viste den-rød-trusa-uttapå-tynnstrømpebuksa når vi snurra rundt) , eller at jeg ikke skjønte at det ville komme andre mer spennende saker å skrive om i fremtiden, men det var rett og slett erkjennelsen av at jeg heller ikke skulle bli journalist som med ordentlig tungtvannskraft slo seg ned i magen min. Litt slukøret med følelsen av å måtte “rykke tilbake til start”, var jeg dog fremdeles ganske trygg på at ting sikkert ville falle på plass for meg en dag også. Mulig mine foreldre ikke hadde svart det samme om de hadde blitt spurt på den tiden, men jeg er glad de aldri stresset meg, og lot meg få gå mine egne veier. Nå er ikke dette et støtte-innlegg for å droppe studier (jeg hadde sikkert raknet av bekymrimg om min egen datter hadde valgt å ikke fullføre noen studier), men heller en betraktning av at noen ganger faller bitene på plass uansett.For selv om jeg var en nomade-student, er jeg veldig trofast mot det jeg vet jeg skal holde på med i mitt voksne liv: business og konseptutvikling innenfor mote, skjønnhet og design! Og det jeg ikke kan, må jeg lære meg-eller feile først, for så og lære av det etterpå. Og selv om det kan være fryktelig ensomt og skremmende å være gründer, er det ingenting som er så motiverende for meg som tanken på å bygge opp noe, et firma, som puster og lever, som skaper og bidrar litt til det store tannhjulet som er samfunnet. Uten å bli altfor filosofisk(nei, jeg fullførte ikke det faget heller;), er jeg overbevist om at man alltid bør følge drømmene sine, for ønsker man det hardt nok, og jobber ditto , tror jeg fader meg ikke karma er kjip nok til å kunne klare og holde seg unna! What goes around, comes around, so go chase them rainbows, my darlings:)
Even though I was too restless to complete a full education when I was younger, I hope carma pays attention to hard work and dilligence as well. I absolutely love the world of entrepeneuring, in spite of the long hours, the lonlyness and the tears that sometimes comes with the territory of building up a business. I’ll find my end of the rainbow though, and so will you:)
Jeg er ikke en utpreget vinterperson, da jeg alltid fryser og skulle helst bodd et sted det aldri blir under 20 varmegrader( gjelder også i vannet;), men dager som i dag gjør at selv en frysepinne som meg blir omvendt! Maridalen og Nordmarka var som en eventyrsti, der solen badet i snøen og lyste opp snøkrystallene fra en skyfri vinter himmel, og alle stavet rundt med store smil og tursekkene fullstappet med kakao, pølser og appelsiner. Påske-feeling i januar er helt topp, og håper vi får flere dager som dette utover vinteren og tidlig vår!
I’m usually more of a summer-person, as I’m always cold and freezing, but days like today can really make anyone into a “winter-lieber”!- Or religious of some kind! We live 15 minutes from “Nordmarka”, which is a very big outland-aerea with awsome conditions to go cross-contry skiing in the winter or running in the summer, and today was just…perfect! Blue skies, lot’s of happy skiers and hot chocolate in my backpack-That’s the way to spend your Sunday alright;) So if you’re lookin’ into a real Norwegian Treat, you should come here in March/April when it’s likely you’ll experience some really nice and sunny days in the slopes:)
