God første juledag, folks,-håper dere hadde en finfin julefeiring i går!:) Vi delte julaften opp i to i år, siden vi er blitt så mange. Først spiste vi ribbe og hadde gaveoppakking hos svigers med tanter, onkler og oldeforeldre der , før vi dro over til mine foreldre og søsken hvor vi spiste den tradisjonelle julekveita og fortsatte med gaveoppakkingen. Min eldste datter på 6 år ba i år om å få bestemme juleantrekkene, og landet på at hun ønsket at alle jentene skulle ha røde kjoler! Er egentlig litt allergisk mot rødt, selv om jeg synes det er fint på andre, så må innrømme at det satt litt langt inne å svelge den “julekamelen”, hehe! Men kjøpte tilfeldigvis min første røde kjole på Topshop i London for et par uker siden, så dro frem den til min datters begeistring. Selv fikk hun plukke ut nye kjoler til seg selv og søsteren, og valget fallt på et par blonde- og tyll kjoler fra H&M.
Det ble en litt spesiell julaften for min del, siden det var første jul som tobarns mor, og jeg kjente på lykkefølelsen av å føle meg hel. FAMILIEN føles endelig hel og komplett, og jeg er utrolig takknemlig for at hun minstemor endelig fikk komme til oss. Nå skal late romjulsdager sammen nytes, og nye tradisjoner skapes!
Det blir alltid litt hektisk før jul, med pakker og julekort som skal orges og leveres, hus som skal pyntes til jul og mange sosiale sammenkomster. Men i dag er det mandag, og ny uke med nye muligheter som vi startet med en stressfri trilletur med store og små til Kaffebrenneriet på Sagene. Selv om det er litt trist at all snøen og frosten har smeltet bare noen få dager før jul, er det en skikkelig vitamininnsprøytning med blå himmel, sol og frisk luft på trilletur! Hva er din “vitaminkilde” nå i julestria?? X Marthe X
2015 har mildt sagt vært et ganske så utfordrende år på både godt og vondt, dog øverst på lykkelista er det to ting som skiller seg ut. Vi ble endelig gravide med vår etterlengtede lillesøster i januar, og selv om jeg måtte spy meg i gjennom alle de 9 månedene og 266 dagene hun lå i magen, kan ingenting beskrive den enorme lykken det er å endelig ha henne her. I tillegg feirer vi i dag at storesøster endelig har sin siste dag med heavy medisinering, etter at hun tidligere i høst plutselig utviklet et relativt sjeldent nyresyndrom. Sykdommen har krevd at hun i hele høst har vært nødt til å gå på store doser kortisontabletter som absolutt har vært en blessing og heldigvis gjort henne snart helt frisk, men kortison er også en veldig ekkel medisin med mange kjipe bieffekter som delvis endrer pasienten både psykisk og fysisk. Og det har naturligvis vært ganske tøft som foreldre å se seksåringen sin være syk og endre seg så påtagelig på grunn av disse medisinene. Men selv har hun taklet det utrolig bra og jeg er så ufattelig stolt av henne. Siden nefrotisk syndrom ikke er en av de mest vanlige sykdommene, ønsker jeg å fortelle litt om den, så kanskje noen som opplever det samme fanger opp symptomene litt kjappere enn det vi gjorde.
På tirsdag 4.august våknet jeg til en liten frøken jeg nesten ikke kjente igjen. Datteren vår på 6 år, hadde hovnet opp så mye i ansiktet at hun nesten ikke klarte å åpne øynene, magen hennes var var like oppblåst som en ballong og beina var som noen “tømmerstokker” og hun klagde over at det gjorde vondt i hele kroppen. Jeg fikk helt panikk, men hadde tilfeldigvis svangerskapskontroll hos fastlegen vår samme dag, så tok henne med meg og forklarte hva som hadde skjedd. På starten av sommerferien begynte vi å legge merke til å hun var litt hoven rundt øynene innimellom og litt slapp, men vi tenkte at det helt sikkert bare var en lett form for allergi som sikkert snart ville gå over av seg selv. “Hun har jo også lagt seg litt senere enn vanlig, så kanskje hun bare er litt ekstra trøtt”, sa vi til oss selv. Etterhvert begynte hun å kommentere selv at hun kjente seg fort sliten eller trøtt, men vi tenkte at dét også hadde en naturlig forklaring, siden hun hadde operert bort en helt ukomplisert falsk mandel i nesa for noen uker siden, og hadde gått på litt antibiotika. Sikkert bare bivirkninger av det, overbeviste vi oss selv om. Vi la også merke til at vekten hadde økt endel, men det var jo tross alt sommer og bestefar har jo alltid så mye god is i fryseren!! Og det er jo ikke unaturlig for en i utgangspunktet litt spinkel jente å “få litt mer kjøtt på bena” med alderen heller, som bestemoren min pleide å si da jeg var liten. “For blir man syk noen gang, er det viktig å ha noe å gå på”, sa hun. Elsker henne for det, og tok henne selv på ordet-men det er en annen historie;) Men denne morgenen stod det altså veldig klart for meg at vi hadde oversett at samlet var alle disse symptomene et tegn på at alt ikke var helt sånn som det burde være. Fastlegen sendte oss ganske raskt ned på Barnesenteret på Ullevål, og det ble relativt raskt konstatert at nyrene hadde sluttet å virke som de burde. Inntil vi fikk diagnosen, var jeg helt fra meg av redsel og skrekktanker rundt hva det kunne være, og fikk en så overveldende sympatifølelse for både min egen datter og andre barn og foreldre som er innlagt med veldig alvorlige sykdommer, at jeg ikke klarte slutte å gråte, og begynte å forberede meg på at vi kunne bli en av disse familiene som måtte bli her på ubestemt tid. Det er rart hvordan hodet og kroppen med engang begynner å forberede seg på krisehåndtering når noe skjer med noen du er glad i. Akkurat denne dagen hadde mannen min reist på jobb til London og øvrig familie var på ferie. Jeg var høygravid, gikk på krykker på grunn av bekkenløsningen og kastet opp 10-15 ganger i døgnet, og tror aldri jeg har følt meg så redd og alene noen gang. Men på en eller annen måte klarte jeg å holde meg relativt samlet for å trøste datteren min, selv om jeg holdt på å besvime av redsel selv. Heldigvis( og selvfølgelig) kastet mannen min seg på første ledig fly hjem igjen med en gang jeg ringte, og foreldrene mine og søsteren min avbrøt ferien sin med en gang og kom hjem så fort de kunne. I mellomtiden kom venninnen min, Cecilie, og holdt oss med selskap på sykehuset mens vi var på masse undersøkelser og ventet på svar…Takk og lov for gode og omtenksomme venner og familie!!:) Heldigvis viste det seg at denne sykdommen ikke hadde noen bakenforliggende grunn, men bare oppstod som noe som kan skje, og alle prøver underveis har vist at hun har respondert bra på medisinene og kommer til å bli helt frisk igjen. Men ubehandlet kan dette syndromet utvikle seg til nyresvikt, så jeg er sykt glad legene tok det på alvor og fant ut av det så fort! Det ligger langt inne å legge ut bilder av hvordan datteren min så ut den dagen dette skjedde, og hvordan medisinene endret henne, for det føles veldig trist og privat, men samtidig ønsker jeg å kanskje bidra til at andre foreldre er oppmerksomme på disse symtomene, selv om det heldigvis ikke er et veldig vanlig syndrom.
Bildet til høyre viser hvordan hun vanligvis ser ut, mens det til venstre er fra den dagen hele kroppen svulmet opp av masse vann i hele kroppen. Du kan lese mer om nefrotisk syndrom her.
Etter 18 uker med store doser kortison, kunne vi endelig feire at i dag var siste dag. Jeg er utrolig takknemlig for at vi bor i et land hvor vi får hjelp når vi blir syke, og nødvendige medisiner som gjør oss friske. Kortison er dog en “kjiping” med mange bieffekter som:
– redusert immunforsvar
– forandringer av utseende og kroppsform da fettet på kroppen fordeler seg anderledes. Det er vanlig å få et veldig oppblåst “måneansikt” og “oksenakke”.
– økt hårvekst på kroppen
– stemmeforandringer
– rastløshet
– oppstemthet
– søvnproblemer
Bildet til venstre ble tatt før hun ble syk, mens det andre er tatt midt i behandlingsperioden etter en barnebursdag der hun selv sa hun ikke kunne kjenne igjen seg selv i speilet, og det var ikke på grunn av ansiktsmalingen…
Fra snapchat(magmaloumarthe)
Tilværelsen begynner nå å nærme seg normalen igjen, og denne julen skal virkelig feires med bjeller på(!!;) da vi nå har to nydelige, friske barn som forhåpentligvis går et nytt, spennende og (bank i bordet) forhåpentligvis sykdomsfritt år i møte! Det ønsker jeg av hele mitt hjerte til deg og din familie også!! Stor klem fra Marthe
Foto (øverst): tatt på et Lindex Christmas Event av deres innleide fotografer.
Da jeg fikk min første datter for 6 år siden, hadde jeg veldig lite melk helt fra starten av, og mistet den helt etter bare et par måneder. Jeg har ikke hatt nok denne gangen heller, og har derfor måtte jobbe beinhardt (etter eget ønske) for å stimulere melkeproduksjonen og dermed øke sjansene for å amme lengst mulig. Så “tusen” ganger om dagen i fire uker har jeg først ammet til puppene nesten har fallt av, hehe, før hun har fått en flaske med morsmelkerstatning i tillegg. Etter det har jeg pumpet igjen for å stimulere produksjonen. Det er super tidskrevende, men jeg synes absolutt det er verdt det OM det funker. Men jeg merker at det ikke er snakk om noen overflod enda akkurat, så jeg har slått meg til ro med at vi må gi opp “prosjekt fullamming” og faktisk fortsette med å gi henne flaske i tillegg. Jeg vet det er mange andre som sliter med ammingen også, være seg mangel på melk, brystbetennelser eller såre brystvorter, og jeg har lest om utallige mødre som føler seg “mislykket” eller får dårlig samvittighet når man “ikke får det til”. Jeg tenker at “ammepolitiet” har lagt et unødvendig og tullete press på mødre og forholdet mange av oss har til amming. Jeg skjønner at brystmelk er å foretrekke om man har muligheten til det, men alt vi kan gjøre er å prøve så godt vi kan, og går det ikke så går det ikke. Og det bør vi kunne få aksept for!Jeg synes ikke man som nybakt mor med alt det fører med seg av crazy hormoner, nattevåking og bleieskift skal føle ekstra press rundt ammingen i tillegg!! Jeg har hørt mange venninner som har grått av smerte hver gang barnet blir lagt til brystvorten, eller havnet på legevakten med 40 i feber og brystbetennelser som visstnok er så vonde at et realt ballespark hadde vært å foretrekke, men allikevel føler seg presset til å amme til tross for smertene. Det er ikke greit altså, med mindre man føler man har gjort det valget 100% selv, og ikke er blitt påvirket av andre. Så om du er én av de som sitter og gruer deg til neste ammeøkt: all ære til deg for at du har holdt ut, men nok er nok, du kan med verdens beste samvittighet finne frem flasken spør du meg. Det gjør deg absolutt ikke til en dårligere mor, men faktisk en ansvarlig en, som sørger for BÅDE barnets og deg selv sitt beste! For hva er vel bedre enn en glad og mett baby OG en smertefri løsning på ammeproblemet for mor, som kan gi henne mer overskudd til å nyte barseltiden enda mere??:) Klem, Marthe
Vil forresten anbefale den elektriske brystpumpen fra Philips Avent, om du er midt i en “pumpe-prosess”;) Har hvertfall gjort jobben mye enklere for meg denne gang, enn sist da jeg drev å styrte med manuelle brystpumper som ikke funket optimalt for meg hvertfall!
Dagene har flydd avgårde siden hun snupperella her kom til verden, men på fredag har det faktisk allerede gått 4 uker. Dagene går med til mye kos, mating, mere kos, gulping og bleieskift, og jeg nyter det som bare dét og har lagt mesteparten av jobbrelaterte ting til siden for en stund. Men kommer sterkere tilbake-vil bare nyte denne babybobla en stund til før den vanlige hverdagsbobla kaller meg tilbake igjen! Ha en fortsatt god uke, og gjerne følg meg på snapchat(magmaloumarthe), så sees vi der??!!:)Klem, Marthe
En liten shout-out til denne lille snella som er to uker i dag! Fy søren så fort disse ukene har flydd av gårde, men jeg har aldri følt meg så gjennomsyret lykkelig før. Det er akkurat som om en siste puslespillbrikke er fallt på plass-uten at jeg visste den manglet i utgangspunktet…!! I min forrige barselperiode var jeg nok både endel yngre, og må innrømme itt mere egoistisk (om man kan kalle det dét) og rastløs på å komme tilbake til jobb raskest mulig igjen, i en slags frykt for å gå glipp av jobber og happenings jeg følte var viktig for karrieren min. Selv om det føltes riktig akkurat der og da, angrer jeg litt på at jeg ikke stoppet opp litt lengre, og turte å kjenne litt mer på det privilegiet vi er så heldig å ha i Norge. At vi faktisk får lov til å tilbringe en relativt lang foreldrepermisjon sammen med barna våre, som er helt utenkelig i mange andre land, der begge foreldre ofte forventes raskt tilbake i jobb igjen. Nå hadde jeg en kjempefin barseltid med min eldste datter også (inntil jeg ble ganske alvorlig rammet og syk av borreliose etter flåttbitt, men det er en annen historie…), men jeg merker jeg setter ekstra stor pris på den indre roen jeg føler har senket seg i både kropp og sjel denne gang, som får meg til å nyte de små øyeblikkene med BEGGE mine to små enda mere. Når det er sagt, gleder jeg meg veldig til å begynne å jobbe igjen for fullt også altså, for jeg virkelig ELSKER jobben min-men først skal jeg nyte denne barselperioden med god samvittighet og lave skuldre!:) Klem, Marthe
Dere som titter innom her eller snapchatten min (magmaloumarthe) fast, kunne ikke unngå å få med dere at jeg ble alvorlig rammet av “neste-syndromet” bare noen uker før Olivia ble født! Så kontoret ble raskt det første “offeret” til å få en make-over, selv om vi egentlig ikke hadde tenkt å stresse med å få ferdig et nytt barnerom før hun faktisk skal flytte inn på eget rom, som hvertfall er fire-fem måneder til! Men mamma-hormonene tok fullstendig over, så gjestesovesofaen og kontorpulten ble raskt solgt på FINN, bokhyllene oppover ene veggen ble erstattet med et nytt garderobeskap, industrilampen ble byttet ut mot én med fluffy fjær istedenfor og den ene veggen ble tapetesert i beige med hvite små stjerner. Gardiner ble byttet ut, og den lille alkoven i rommet hvor jeg tidligere hadde et heng jeg hengte opp alle lange kjoler, måtte vike plassen for en mer praktisk stellekommode. Litt hyller og bilder skal nok fremdeles settes opp, men så langt er dette resultatet:
Det øverste bildet viser garderobeskapet vi kjøpte innmaten til på Ikea, men for å få skapet helt bygget inn bestilte vi tre skyvefronter på Garderobeksperten.no med et helspeil i midten.
Rullegardinene i hvitt valgte vi å beholde, men kjøpte nye gråbeige gardiner og hvite gardinstenger på Princess på Storo-senteret, som har 40%-kampanje på masse fint for tiden, så følte det var et godt kjøp. Sengen har jeg alltid ønsket meg, helt siden min første datter ble født, og nå er den endelig i hus. Er så heldig og fått bli ambassadør for min all-time favoritt når det kommer til barne-“stash” man faktisk trenger, nemlig det norske fantastiske merket, Stokke. Og sengen Sleepi Mini er genial, for den kan Olivia vokse med noen år, da man bare kan kjøpe til ekstradeler for å gjøre sengen større. På Stokke sin hjemmeside kan du også bestille alt tilbehør som sengehimmel, madrasser og sengetøy for eksempel. Loves it!! På bildet er også mannen min sin gamle gyngehest fra da han var liten, som vi tilfeldigvis fant på loftet en dag. Vi bor faktisk i 2. etasje i hans gamle barndomshjem med svigerforeldrene mine boende i etasjen under, som er ekstra stas for Emma Louise på 6 år som får ha besteforeldrene sine så nærme. Tenker jeg får utfordre mørkeredselen og min generelle angst for gamle loft og kjellere i løpet av høsten engang og gå opp på loftet igjen og sjekke ut om det finnes flere bortgjemte skatter fra hans barndom våre barn igjen kan få glede av.
Gjorde endel research på tapeter før jeg bestemte meg for å gå for en variant i beige med hvite, små stjerner på fra Tapetgalleriet.no. Emma Lou er veldig rosa av seg, og har et klassisk rosa og hvitt “prinsesse-rom”, så tenkte at Olivia sitt kan være litt mer nøytralt fargemessig inntil hun kan bestemme selv hvordan hun vil ha det:)
Ble helt forelsket i denne superfeminine “fjær-dotten” av en lampe fra interiørbutikken, Ravn, på House of Oslo, som finnes i mange forskjellige størrelser. Mannen min rynket litt på nesen da han så den (og det var ikke fordi han måtte nyse, hehe), men fikk til slutt overtalt han om at jenter digger “pyntestæsj” som det her. Fikk ganske raskt Emma Lou over på mitt “fjær-dott Team” også, og vi vant til slutt over testosteron-skeptikeren, så nå henger den pent og pyntelig i taket på barnerommet, tihi.
Da min eldste datter var baby, savnet jeg en skikkelig god stellekommode, og endte til slutt med å kjøpe en Ikea kommode, og fikk skjært til en skumgummimadrass med høye kanter for at hun ikke skulle trille ut. Det fungerte helt greit, men så litt “jalla” ut. Det gjør ikke denne kommoden fra Stokke, som har en tilhørende oppbygd stelleplate, en myk og digg stellemadrass OG en ekstra hylle for å sette stelle-produkter. Stelling og bleieskift blir så mye greiere, når alt er på “stell” så og si;) Håndduken kjøpte jeg også på Princess, som hadde 3 for 2 tilbud på masse baby-stash!
Ekstra plass for dine og babyens favorittprodukter:)
Ønsker dere alle en nydelig onsdag! Jeg tilbringer den i ammekroken, da hun lille fremdeles ikke har nådd igjen fødselsvekten sin på 2611 gr enda, så har fått beskjed av barnelegen om å både amme, pumpe og gi ekstra erstatning hver andre time i noen døgn for å se om det hjelper. Men det gjør meg ingenting. Hun er så rolig, snill og skjønn at ekstra kosetid er ikke den verste medisinen vi kunne ha fått:)
Startet halloween feiringen med en digg egg og bacon frokost hjemme hos oss med to vennepar i morges, før vi sendte avgårde eldstemann på Mary Poppins teater med Tante Tone og Mormor, før hun skal gå Trick and Treat med følgegruppen sin på skolen etterfulgt av kinokveld med klassen der de skal se skumle filmer. Det virker på meg som om Halloween er den beste dagen i året for barna, for de snakker om det i ukesvis i forkant, gleder seg til å skjære gresskar, finne skumle kostymer og få masse godteri!! Jeg har ikke engang tenkt å nevne den surmaga diskusjonen voksne folk har startet som tydeligvis ikke ser moroa det er for barna å få kle seg ut og kjenne på den ekstra spenningen ved at alt skal være litt skummelt denne dagen! Jo, jeg merker jeg må kaste inn en kommentar likevel!!: Lighten Up, Peeps!! Uansett om du er i mot det pga av det kommersielle eller religiøse aspektet, er sur fordi zoombiene er blitt “kulere” enn den tradisjonelle fjøsnissen, røde kinn og julebukk eller du rett og slett ikke liker barn, så er det helt fair! Alt du trenger å gjøre er å ikke åpne døra!! Det som ikke er fair er å være slemme mot disse spenningsfyllte barna som ringer på dørklokka, og elsker forventningen om at den som lukker opp blir skikkelig “skremt” og kanskje putter no godis oppi monsterbøtta! Så oppfordringen min blir å heller sette deg ned på rumpa, ta ti skikkelig store og rolige magadrag, trekk for gardinene, tell til hundre og sett på Beat for Beat eller no på tv’n, og la mine og andre sine barn få et par timer med skummel, men trygg, moro!!
Et tips om du synes det koster for mye å skulle kjøpe inn masse kostymer og stash barna bare får brukt én gang, er å kjøpe rimelige halloween-inspirerte antrekk fra feks en kjedebutikk som har et godt utvalg av temaplagg, men som lett kan brukes ellers også. Datteren min digget dette settet fra Lindex satt sammen av en sort tights og shorts med gullprikker, hvit t-skjorte med glitterprint og en sort bolero. Kombinert med litt sminke, en maske og flaggermusvinger ville hun være en hekse-dracula! Why not, sier jeg??!!;);)
Lykkerus er det eneste ordet som kan beskrive hvordan jeg føler det akkurat nå! Etter 8 år der vi har prøvd å bli en familie på 4, og møtt hinder på hinder av motgang og utfordringer, sitter jeg endelig her i min egen seng på en søndag morgen og holder rundt mine to nydelige jenter, én på 6 år og én som bare er rukket å bli knappe førti timer!! Veien har vært lang, og føltes veldig tung og urettferdig til tider, men nå er det som om alt er glemt, eller hvertfall låst inne i et hemmelig minnerom jeg bare skal åpne døren til når jeg trenger å minne meg selv på at man aldri skal gi opp og alltid se fremover…Alle de ufødte bebissene i magen vi har mistet på veien, og hun lille jenta som faktisk fikk komme til verden for 7 år siden, men var altfor syk til å overleve, er også i dette rommet, og jeg kommer alltid til å bære de med meg i hjertet for resten av livet…Men det som gjelder mest, og er viktigst å holde fokus på, er HER OG NÅ! Jentene mine, mannen min, familien min…Vi klarte det, og jeg er så uendelig stolt!! Stolt av mannen min som har holdt ut med et stabeis av en konemor som aldri har vett nok til å gi opp sine drømmer uansett om det gjelder familie eller jobb, uansett hvor tøft det har vært til tider med både uønsket barnløshet, masse helseutfordringer som borreliose og et lass av svangerskapsplager og dramatikk gjennom alle graviditetene. Jeg er så stolt av min eldste datter, og helt ferske storesøster, Emma Louise, som har vært en skikkelig varm solstråle helt siden hun ble født, og det snilleste, mest omtenksomme lille mennesket jeg vet om, og som selv har kjempet sin egen kamp mot sykdom denne høsten med et nyresyndrom som har krevd store doser medisiner og påvirket henne både psykisk og endret henne litt utseendemessig. Heldigvis er denne sykdommen nå også under kontroll og i remisjon, og det forventes at hun blir helt frisk innen noen få måneder igjen om alt fortsetter slik det gjør nå, og jeg kan ikke få sagt hvor takknemlig jeg er for dét!! Jeg må innrømme at jeg faktisk er stolt av meg selv også, for ikke å ha gitt opp, noen gang, for nå er de her, de to små jeg alltid har drømt om å ha i livet mitt…Lille Olivia kom til verden fredag kveld, i rakettfart, da det bare gikk 40 minutter fra det var 4 cm åpning til hun faktisk var ute!! Og for dere som leste mitt forrige innlegg om epidural og mitt forholdsvis pinglete og anstrengte forhold til min egen smerteterskel, kan jeg love dere at jeg fikk testet urkvinnen i meg likevel, da epiduralen ikke rakk å virke og jeg er sikker på at de 5 etager over oss måtte lure på om det hadde brutt ut full kugalskap på sykehuset! For det volumet og lydene som kom ut av munnen min, og ikke minst valg av ordbruk(tror jeg bannet på språk jeg ikke kan engang) var ikke for sarte sjeler, og jeg følte veldig for å unnskylde meg til jordmoren etterpå!! Hun var kjempesøt og sa hun hadde jobbet der siden 1984, og nesten aldri hadde sett en raskere fødsel, så hun sa hun hadde all mulig forståelse for mine utbrudd, og jeg fikk hennes “tilgivelse”;) Men i det øyeblikket Olivia var ute og ble lagt på magen min, kan jeg si at jeg aldri har følt meg så lykkelig, sterk og så full av morskjærlighet noen gang, som faktisk blé doblet i et nanosekund, som mine to-barnsmødre venninner hadde “advart” meg om fra før ville skje, etter at jeg flere ganger har uttrykt undring over hvordan man kan elske et nytt barn like mye som dét man allerede har!?? Jeg skjønner nå at det er fullt mulig!:):) De to siste dagene har vært de beste i mitt liv, og så langt har den lille vært like rolig og snill som sin storesøster, så har fått sovet på nettene og føler jeg har masse energi! Det er nok en veldig vanlig følelse i starten når man er full av adrenalin og endorfiner, men jeg håper den velkjente “babybluesen” holder seg unna! For dette vil jeg bare N.Y.T.E!! Ønsker dere en fantastisk ny fin uke, med nye fine muligheter!! Stor klem, Marthe
Ute på vår første trilletur i strålende solskinn på Ekeberg Husdyrpark i går med Emma Lou, Olivia og gode venner. Også har vi vært så utrolig heldig og fått tilsendt vogna “Trailz” fra Stokke, som virker å være helt tipp topp, så nå blir det mange trilleturer fremover. Er nok mere på snap enn blogg om dagen, så gjerne følg oss der om du vil, eller på insta, begge under “magmaloumarthe”.
